Eugenius

Eugenius
Født345Rediger på Wikidata
Død6. sep. 394Rediger på Wikidata
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetRomerriket
Eugenius på Commons

Eugenius (død 6. september 394) var vestromersk keiser fra 392 til 394. Han var ikke anerkjent av den østromerske keiseren Theodosius den store. Selv om han selv var kristen, utnyttet Eugenius misnøyen i Vestromerriket som var forårsaket av Theodosius' religiøse politikk rettet mot hedninger. Han renoverte det hedenske Venus- og Roma-tempelet og restaurerte Seiersalteret, viet til gudinnen Victoria, etter gjentatte begjæringer fra det romerske senatet. Eugenius erstattet Theodosius' administratorer med menn som var lojale mot ham selv. Dette inkluderte også hedninger og styrket den hedenske saken. Hæren hans kjempet mot Theodosius' hær i slaget ved Frigidus i 394, hvor han ble tatt til fange og henrettet.

Liv

Eugenius, som var en kristen og tidligere lærer i grammatikk og retorikk samt magister scriniorum (en av de høyeste administrative stillingene i Romerriket), hadde blitt kjent med Arbogast som var magister militum, etter å ha blitt introdusert for ham av Arbogasts onkel Richomeres. Arbogast var av frankisk opprinnelse og de facto hersker over den vestlige delen av imperiet.

Veien til makten

Vestromerrikets keiser Valentinian II døde i Gallia 15. mai 392 under uklare omstendigheter etter en konfrontasjon med Arbogast, den militære lederen for de romerske styrkene i Gallia. Valentinian var alliert med og støttet av keiser Theodosius i Konstantinopel.

Tre måneder etter Valentinian IIs død, ble Eugenius opphøyet til augustus den 22. august 392 i Lyon av Arbogast. Å underkaste seg Eugenius ga Arbogast to sterke fordeler: For det første var Eugenius, som var romer og kristen, mer egnet som augustus enn Arbogast som var franker og hedning. Dessuten ville det romerske senatet være mer tilbøyelig til å støtte Eugenius.

Sivil, religiøs og militær politikk

Etter å ha blitt innsatt som keiser skiftet Eugenius ut de keiserlige administratorene. Da Theodosius hadde overlatt den vestlige halvdelen av riket til Valentinian II, hadde han satt sine egne menn i de høyeste embetene for å opprettholde et sterkt grep om hele riket. Eugenius erstattet disse administratorene med andre fra senatorklassen som var lojale mot ham selv. Virius Nikomachus Flavianus den eldre ble pretorianerprefekt, hans sønn Nikomachus Flavianus den yngre fikk tittelen praefectus urbi, mens Numerius Proiectus ble utnevnt til ny praefectus annonae.

Selv om meningen om hans faktiske tro er omdiskutert både blant antikke og moderne historikere, var Eugenius i det minste offentlig kristen, men i sitt virke støttet han i stor grad den gamle romerske polyteismen (som i ettertid betegnes som hedendom). Hedenske senatorer overbeviste Eugenius om å bruke offentlige midler til å finansiere hedenske prosjekter, som gjeninnvielsen av Venus- og Roma-tempelet og restaureringen av Seiersalteret i Curia. Eugenius' utnevnelse av Nicomachus Flavianus, en hedning, til pretorianerprefekt i Italia, gjenopplivet den hedenske saken. Denne religiøse politikken skapte spenning i forhold til de pro-kristne, som keiser Theodosius og den mektige og innflytelsesrike biskop Ambrosius, som forlot sitt hovedsete i Milano da Eugenius' keiserlige hoff ankom.

Eugenius hadde også suksess militært, særlig med å gjenoppbygge gamle allianser med alemannerne og frankerne. Han marsjerte til og med til Romerrikets nordgrense ved Rhinen, hvor han imponerte og beroliget de germanske stammene ved å stille hæren sin foran dem. Etter denne oppvisningen rekrutterte han alemanniske og frankiske enheter til hæren sin.

Fallet

Etter valget til keiser sendte Eugenius to delegasjoner til Theodosius' hoff hvor han ba om at valget av ham ble anerkjent. Theodosius mottok dem, men begge delegasjonene fikk uklare svar og måtte returnere uten at oppdraget ble gjennomført. I januar 393 forfremmet Theodosius sin åtte år gamle sønn Honorius til rangen Augustus av Vestromerriket, noe som indikerte at han anså valget av Eugenius som ulovlig.

Etter nyheten om at Honorius var opphøyd til Augustus, marsjerte Eugenius og Arbogast med hæren sin fra Rhinen til Italia våren 393. Theodosius dro deretter fra Konstantinopel med hæren sin, og møtte Eugenius og Arbogast i slaget ved Frigidus i Vipava-dalen (i nåværende Slovenia), den 6. september 394. Det blodige slaget varte i to dager og var preget av uvanlig sterk vind fra øst, noe som favoriserte Theodosius' styrker. Det endte med seier for Theodosius' styrker. Eugenius ble tatt til fange og henrettet, og hodet hans ble vist frem i Theodosius' leir. Arbogast kom seg unna, men begikk selvmord et par dager senere.

Referanser

  1. 1 2 3 4 Errington, Robert Malcolm (2006). Roman Imperial Policy from Julian to Theodosius. Chapel Hill: University of North Carolina Press. s. 39–40; 54. ISBN 0-8078-3038-0.
  2. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 Williams, Stephen; Friell, Gerard (1994). Theodosius: The Empire at Bay. Yale University Press. s. 129–135. ISBN 978-0-300-07447-5.
  3. 1 2 3 4 5 Roberts, Walter E. «Flavius Eugenius (392–394)».
  4. 1 2 Hebblewhite, Mark. Theodosius and the Limits of Empire. London: Routledge. s. 131–134. ISBN 978-1-138-10298-9. doi:10.4324/9781315103334.
  5. 1 2 Jones, A.H.M.; J.R. Martindale; J. Morris. Prosopography of the Later Roman Empire. 1. Cambridge University Press. s. 293. ISBN 0-521-07233-6.
  6. ↑ (no) «Eugenius» i Store norske leksikon
  7. ↑ Heather, Peter J. Empires and Barbarians: The Fall of Rome and the Birth of Europe. Oxford University Press. s. 179. Parameteren |year= støttes ikke av malen. (hjelp)
  8. 1 2 Potter, David S. The Roman Empire at Bay: AD 180–395. New York: Routledge. s. 532–533. ISBN 0-415-10057-7.
  9. ↑ Gibbon, Edward (1999). Romerska rikets nedgång och fall, bind 1. Stockholm: Forum. s. 290. ISBN 91-37-11593-6.
  10. 1 2 Norwich, John Julius (1997). Bysants' historie. Oslo: Pax forlag. s. 74. ISBN 82-530-1912-2.