| Eurycaulus | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Eurycaulus Fairmaire, 1868 | |||
| Synonymi | |||
| Ammotrypes Fairmaire, 1879, Scleronimon Reitter, 1904, Scleronopsis Koch, 1935, Eurycaulinus Koch, 1937 | |||
| Populærnavn | |||
| skyggebiller | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Biller | ||
| Familie | Tenebrionidae | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 15? | ||
| Habitat | terrestrisk, de fleste i tørre miljøer, mange i hus | ||
| Utbredelse | palearktisk | ||
| Inndelt i | |||
Eurycaulus er en slekt av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking.
Middelsstore, avlange og litt flate, matt grå skyggebiller. De har et ganske tykt hudpanser som gjør dem motstandsdyktige mot uttørking. Hodet er kort og bredt, antennene utvidet mot spissen uten en tydelig avsatt klubbe. Pronotum er avrundet firkantet, kraftig punktert. Dekkvingene er jevnbrede med opphøyde lengderibber.
Skyggebillene har utpregede tilpasninger til å overleve i tørre miljøer, med meget tykk, vanntett kutikula og velutviklede ekskresjonsorganer (malpighiske rør) som tar vare på det aller meste av fuktigheten. De fleste av artene lever da også i tørre omgivelser, men det finnes også arter som lever blant annet i sopp. Stort sett lever skyggebillene av ulike slags dødt plantemateriale.
Siden de fleste skyggebillene er knyttet til ørkener og andre tørre miljøer finner man ikke mange arter i Norge, men noen finnes også her på tørre steder.
Slekten er utbredt i palearktis.