
Eyalet eller ejalet var i Det osmanske rike navn på første nivås administrative inndelinger (altså som på fylkesnivå i Norge), fra slutten av 1500-tallet til de senere tanzimatreformene i 1860-årene.
Det tidlige osmanske rike var inndelt i to deler omkring år 1365 -- det europeiske Rumelia og det asiatiske Anatolia, som var understilt hver sin bejlerbej.
Med erobringene på 1500-tallet oppstod behovet for en administrativ reform som innførte flere mindre enheter på provinsnivå. Mot slutten av 1500-tallet var uttrykket bejlerbejlik i praksis synonymt med ejalet. I 1609 fantes så totalt 32 ejalet, hvorav noen i sin helhet var erobrede land, og andre var resultatet av oppdelinger av territorier. I 1795 ble det gjennomført nok en administrativ reform som fastslo 28 provinser understilt hver sin vesir; men på grunn av den desentraliserte statsskikken fortsatte bejlerbejene i praksis å regjere flere territorier.
Gjennom den såkalte Vilajetloven av 1867 ble ejaletene formelt avskaffet rundt om i riket, selv om det drøyde helt til 1884 innen dette var fullbyrdet i praksis. Den administrative omorganiseringen inndelte deretter riket i vilajet, med tydeligere ansvarsfordeling og administrativt hierarki.
Ejaletene ble styrt av en provinsstattholder eller guvernør, kalt vali. Da innehaverne av mange guvernørembeder også hadde tittelen pasja, ble provinsene av europeerne ofte uoffisielt kalt pasjalikater. Ejaletene var inndelt i mindre administrative enheter på distriktsnivå kalt sandsjaker.