| Fabrizio Dionigi Ruffo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. sep. 1744 San Lucido | ||
| Død | 13. des. 1827 (83 år) Napoli | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | La Sapienza | ||
| Far | Litterio Ruffo | ||
| Mor | Donna Giustina Colonna, Principessa di Spinoso | ||
| Søsken | Sofia Ruffo Don Vincenzo Ruffo, 10.Duca di Bagnara | ||
| Utmerkelser | 1. klasse av Sankta Annas orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Fabrizio Dionigi Ruffo (født 16. september 1744 i San Lucido ved Napoli i Italia, død 13. desember 1827 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Han ble utnevnt in pectore til kardinal i september 1791 av pave Pius VI, publisert i februar 1794, med Santa Maria in Via Lata som titulus. Han var legmann, skjønt han senere ble diakonviet.
Han fulgte kong Ferdinand IV av Napoli til hans eksil i Palermo på Sicilia ved proklamasjonen av République Parthénopéenne; returnerte til fastlandet i hemmelighet i februar 1799 og oppmuntret opposisjonen mot den franske general Championnets revolusjonshær, og organiserte Pouilles- og Calabria-oppstandene.[trenger referanse] Kardinal Giuseppe Maria Capece Zurlo, erkebiskop av Napoli, prøvde derimot å forhindre en alminnelig oppstand.
Kardinal Ruffo deltok ved konklavet 1799–1800 der han spilte en nøkkelrolle ved valget av kardinal Chiaramonti til pave Pius VII.
I 1801 aksepterte han Joseph Bonapartes regjering i Napoli og var en kort stund en av hans ministre. I 1808 kom han til Frankrike og overvar der bryllupet til Napoléon Bonaparte og Maria-Louise av Østerrike og var dermed en av «de røde kardinaler» (ikke blant dem som Napoleon nektet bruk av den røde kardinaldrakt).
Kardinal Ruffo deltok også ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII. Det var han som kronet den nye paven etterpå.
Fra samme slekt stammer kardinalene Tommaso Ruffo (kreert 1703), Antonio Maria Ruffo (1743), Luigi Ruffo Scilla (1801) og Fulco Luigi Ruffo-Scilla (1891).