Fallhatt

Illustrasjon fra De arte medica infantium... fra 1577, som viser beskyttende hodeplagg for småbarn.

Fallhatt eller fallvalk er et beskyttende hodeplagg for småbarn. Hodeplagget var vanlig i Europa på 1600- og 1700-tallet. Det var utformet på litt ulike måter, men bestod ofte av ei tjukk lue eller en polstret tøyring, som ble holdt på plass med bånd knyttet oppe på hodet og under haka. Hatten ble gjerne båret over et tynt tøystykke (hylk) eller en hette av bomull (kveif).

Andre hjelpemidler som fantes, som seler, skulle hindre barnet i å falle. Fallhatten fungerte som en slags myk hjelm slik at barnet ikke slo hodet når det falt.

Peter Paul Rubens' selvportrett fra ca. 1639 med kona Hélène Fourment (1614–1673) og sønnen Frans (1633–1678) viser en smågutt med polstret fallhatt, barnekjole og ledebånd. Den flamske barokkmoten fra 1620-tallet utviklet seg til engelsk puritanerdrakt som ble videreført i Amerika.

Historie

Bruken av polstrede hodeplagg for å hindre skader på ansikt og hode for småbarn som skal lære å gå, er dokumentert i kunst og medisin allerede fra tidlig 1500-tall.

I Mariakirken i Großgmain (Salzburg) finnes en votivtavle fra 1513. Den viser ei jente som overlevde et selvmordsforsøk. Jenta er iført en fallhatt. (Se illustrasjon)

I 1561 skrev og illustrerte Veit Konrad Schwarz sin Trachtenbuch (draktbok). Den er bevart sammen med faren Matthäus Schwarz' draktbok i Herzog Anton Ulrich-Museum i Braunschweig. I Veit Konrads bok har han vist et lite barn utstyrt med fallhatt. Barnet ledes av en voksen ved hjelp av seler, for å lære å gå.

I 1577 publiserte den italienske legen Omnibonus Ferrarius bokverket Quorum duo priores de tuenda eorum sanitate, posteriores de curandis morbis agunt (Fire bøker om medisinsk kunnskap for behandling av barn. De to første handler om å ta vare på helsen deres – og de to siste om behandling av sykdommer). I bok nummer to, Liber secundus, er det gjengitt tegninger av et beskyttende hodeplagg likt det som senere er kalt fallhatt. (Se illustrasjon)

I siste halvdel av 1700-tallet ble det fokusert på utdanning og barneoppdragelse, spesielt etter at den sveitsiske filosofen Jean-Jacques Rousseau publiserte sin avhandling Emile – eller om oppdragelse i 1762. Denne avhandlingen fikk stor betydning for endringen av samfunnets syn på barneoppdragelse, som nå dreide i en mer humanistisk retning enn tidligere. Rousseau mente at barn skulle oppdra seg selv, de måtte selv finne ut hva som var rett og galt.

«Émile skal verken ha fallhatt (bourlet), rullende barnekurver, gåstoler eller gåseler. I det minste skal man, så snart han begynner å sette den ene foten foran den andre, bare støtte ham på brosteinsbelagt underlag, og da bare la ham passere raskt over det.»

Fallhatten ble stadig mindre brukt på 1800-tallet. Den er da omtalt som «gammeldags» i flere dokumenter. Det var altså ikke bare tanken på beskyttelse som var viktig. Moten kom også inn i bildet.

I 1908 søkte amerikanske Belle G. Finch om patent på et beskyttende hodeplagg for småbarn som skulle lære, eller nettopp hadde lært, å gå. Utførelsen er svært lik de tidligere århundrenes fallhatter, men disse er ikke nevnt i bakgrunnsmaterialet for søknaden. Finch fikk sitt patent i 1913. Heller ikke senere patenter på hodebeskyttelser omtaler tidligere tiders fallhatter under historikk eller som forbilde for oppfinnelsen.

Da Ulla Lindström begynte forskningen for sin avhandling Småbarns tillsyn och träning … rundt 1960, var hodebeskyttelse for småbarn lite kjent. I Sverige, som var hennes primære forskningsområde, var det på denne tiden nesten ukjent. I første del av det 20. århundre var fallhatter lite omtalt, men fra 1960-tallet og framover er lignende beskyttende hodeplagg både laget av private og av produsenter av barneutstyr, blant annet franske Bébé-confort. Hodeplaggene ble nå ofte kalt «styrthjelmer».

Utforming

På engelsk ble hodeplagget kalt pudding head, pudding cap, child's pudding eller bare pudding, fordi det, i sin enkleste form, liknet black pudding, en type pølse. Smårollinger kunne kalles little pudding heads. I de fleste andre land der hodeplagget ble brukt, er det kalt fallhatt på landets språk.

Den enkle, polstrede tøyringen fallhattene opprinnelig bestod av, var gjerne båret over et tynt, rektangulært bomullsstoff (kveif) eller en liten bomullshette (hylk) Hodeplaggene ble mer og mer fantasifullt utformet på 1700- og 1800-tallet. Fallhattene som hadde vært del av hverdagsantrekk er sjeldne å finne i museenes samlinger, eller i malerier. Unntak er de hodeplaggene som er vist i sjangermaleriene, der en voksen utfører sine hverdagslige gjøremål i tillegg til å ha oppsyn med den lille. Rembrandt (1606–1669) utførte mer enn 15 tegninger, grafiske blad og malerier der barn med fallhatter er del av motivet. Jan Luyken (1649–1712) har laget en bokillustrasjon, et grafisk trykk, der en mor utstyrer barnet med en beskyttende fallhatt før det sendes ut i parken. Rembrandts og Luykens gjengivelse av fallhattene er i prinsippet like, med polstrede tøyringer, uten ekstra utsmykking. Dette var den vanlige utformingen til 1700-tallet. Størrelsen på tøyringen kunne reguleres ettersom barnet vokste, med et bånd som ble knyttet bak på hodet.

Fallhatter laget av tøyringer ble etter hvert erstattet av hatter laget av fire polstrede tøypaneler med vertikale stikninger.

Fallhattene som finnes i museer var stort sett del av barnets selskapsantrekk. Disse hodeplaggene var laget av utsøkte materialer, som fløyel og silke, med gullkniplinger og possement. I Nederland hadde barna ulik farge på hattene når de var pyntet: Svart fløyel for gutter og rød for jenter.

Tøyringene var fylt med ull, vatt, siv eller hestehår, noen trukket med stoff over hele hodet. Disse kompakte hodeplaggene veide rundt 0,5 kg, og ble etter hvert upopulære på grunn av tyngden.

På 1600- og 1700-tallet ble det vanlig blant borgerskapet å få en kunstner til å male familieportretter, der hele familien var pyntet. Småbarna var gjerne iført en form for hodebeskyttelse, også ved denne høytidelige anledningen, men det er ikke mulig å bruke disse bildene som dokumentasjon av hvordan hodeplaggene var utformet. De kan være vist slik kunstneren, eller oppdragsgiveren, ønsket å fremstille dem.

Interessen for beskyttelse av småbarnas hoder eksisterte også etter 1800-tallet: I 1912 skrev legen Heinrich Ploss at en fallhatt av strå ga god nok beskyttelse mot støt – og var ikke for tung og varm. En vanlig medisinsk innvending på 1700-tallet hadde vært at de polstrede fallhattene trykket på barnets hode, og gjennom varmen kunne forårsake hår- og hudsykdommer.

Etter forslag fra leserkretsen gjenga tidsskriftet Husmodern i 1918 en oppskrift på «fallkrans»: «Man klipper en c:a 4 cm bred remsa, lika lång som måttet runt huvudet; på denna syr man på maskin fast en bredare (c:a 7 cm) og c:a 15 cm längre, rynkad remsa, varpå man vänder «korvskinnet», fyller det med vadd, syr ihop ändarna, fäster en tvärslå tvärsöver och ett par band att knyta under hakan».

Utbredelse

Fallhatter er kjent fra mange europeiske land, men det er ikke funnet belegg for at de fantes i andre verdensdeler. Det finnes eksemplarer i nord-amerikanske museer, men disse er ofte katalogisert som europeiske, for eksempel engelske eller italienske.REF

Frankrike er det landet som ser ut til å ha hatt flest varianter. De er gjengitt på malerier og tegninger fra 1600- og 1700-årene, og det er bevart eksemplarer av slike hatter.

Da Lindström skrev sin avhandling Småbarns tillsyn och träning … i 1979, kjente hun ikke til noen eksemplarer fra Norge, men kunsthistorikeren Marta Hoffmann omtalte i en artikkel senere samme år fem fallhatter funnet i norske museer. Hun kjente også til en akvarell fra 1789, malt av Johan F. L. Dreier, der hele familien til den trønderske gartner og gårdeier Hans Jensen Weybye (ca. 1721–1801) er portrettert, sammen med sin kone og deres 22 barn. De to yngste guttene er iført fallhatter. (Se illustrasjon)

Fra Danmark kjenner man mange fallhatter. En stor del av befolkningen på Amager var opprinnelig innvandret fra Nederland, og de utmerket seg med spesielle og fargerike drakter. Småbarna deres var iført fallhatter av fløyel når de var pyntet.

Det er ikke kjent om fallhatter har vært i daglig bruk, utover det som er vist i sjangermalerier og familieportretter.

Referanser

  1. 1 2 3 4 Pirsig (1987), s. 289
  2. ↑ votiv av latin votivus, et høytidelig avgitt løfte. Teksten er gjengitt slik i Paul Buberl, Die Denkmale des politischen Bezirkes Salzburg (Kunsttopographie des Herzogthums Salzburg), s. 141: «Ein Mägdlein hat sich erhenkt in einer zerrissnen pfaid, die da hangte für ein handtuch, die muetter erschrocken verlobt das kind mit einem lebentigen Opfer hieher und ward wider lebendig.» Innholdsmessig oversettelse: ««En ung pike hadde hengt seg i en fillete skjorte som hang der til bruk som håndkle. Moren, forskrekket over det som hadde skjedd, lovet barnet til dette helligstedet med et levende offer, og barnet ble levende igjen.» Digitalisert tekst: https://archive.org/stream/sterreichische11austuoft/sterreichische11austuoft_djvu.txt
  3. ↑ «The First Book of Fashion – The History Blog» (på engelsk). 10. november 2015. Besøkt 6. november 2026.
  4. ↑ Omnibonus Ferrarius (1577). «De arte medica infantium, libri quatuor. Quorum duo priores de tuenda eorum sanitate, posteriores de curandis morbis agunt ..». Besøkt 1. november 2026.
  5. 1 2 Håberg, Kirsten Røvig (2002). «Småbarnas klær, fra to til fem år». Den myke historien : om tekstiler, klær og moter. Vollen: Tell forlag. s. 53, 54. ISBN 8275221498.
  6. ↑ Halle, Titti (2014). Cora Ginsburg : a catalogue of exquisite & rare works of art including 17th to 20th century costume textiles & needlework. s. 15.
  7. ↑ Fitch, Belle G. (2. september 1913). «Head-protector for babies». US1072321A. Besøkt 2. november 2026.
  8. ↑ Richoux, Deborah D. (31. desember 1991). «Infant protection headgear». US5075903A (på engelsk). Besøkt 5. november 2026.
  9. ↑ Lindström (1979), s. 129
  10. ↑ Hat Shaper's Hat Dictionary; hatshapers.com
  11. ↑ Engelsk ordliste over gamle barneklær og annet
  12. ↑ Hoffmann, s. 119
  13. ↑ (no) «Fallhatt» i Store norske leksikon
  14. ↑ Pirsig, s. 286
  15. 1 2 Hoffmann, s. 73
  16. ↑ Lindström (1979), s. 113
  17. ↑ Lindström (1960), s. 46
  18. ↑ Lindström (1979), s. 127
  19. ↑ Lindström (1960), s. 42
  20. ↑ «18th Century Pudding Caps». 18thcenturynotebook.com. Besøkt 2. november 2026.
  21. ↑ Hoffmann, s. 72
  22. ↑ Lindström (1979)

Litteratur

Eksterne lenker