Fastetiden (av norrønt fasta, avledet av fastr, grunnbetydning «holde fast ved (visse religiøse forskrifter») innledes onsdag (askeonsdag, av norrønt ǫskuóðinsdagr, etter middelalderlatin dies cineris, «askedag»), som henviser til den katolske skikk å strø aske over hodet denne dagen, i den syvende uken før 1. påskedag og varer i 40 dager (søndager telles ikke med).
Tiden er til minne om Jesu fristelse da han gjennomførte 40 dagers faste i ørkenen og ble fristet av djevelen tre ganger. Tallet 40 er i Bibelen tradisjonelt knyttet til disiplin, hengivelse og forberedelse.[trenger referanse] Fasten ble tidlig pålagt som en religiøs plikt, men den har senere fått mindre betydning i de protestantiske kirker.
I tidligere tider ble budet om å faste, det vil si avstå fra mat og drikke, tatt bokstavelig. Helt fram til 1800-tallet fulgte mange fastetradisjoner her i landet. I vår tid er fasten først og fremst en tid for stillhet og meditasjon, som forberedelse til påskehøytiden.
I Den katolske kirke praktiseres fasten fortsatt, i tråd med gamle tradisjoner.
I mange land blir askeonsdag forangått av fetetirsdag, som er den siste dagen i karnevalet.