| Félix Faure | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 30. jan. 1841 Paris | ||
| Død | 16. feb. 1899 (58 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle(r) | Berthe Faure (1865–) | ||
| Partner(e) | Marguerite Steinheil | ||
| Far | Jean-Marie Faure | ||
| Mor | Rose Cuissard | ||
| Barn | Lucie Faure-Goyau Antoinette Faure | ||
| Parti | Républicains progressistes | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Faure | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden (1898)
Æreslegionens stormester Andreasordenen Storkors av Æreslegionen Ridder av Æreslegionen Montyons vitenskapspris (1888; arbeidsområde: statistikk) Frelserens orden Storkors av Den nederlandske løves orden (1886) | ||
Félix Faure (født 30. januar 1841 i Paris, død 16. februar 1899) var en fransk politiker. Han var Frankrikes president fra 1895 til sin død i 1899.
Han var sønn av en møbelsnekker. Han startet sin yrkeskarriere som garver og handelsmann i Le Havre, og opparbeidet seg en betydelig formue.[trenger referanse] 21. august 1881 ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen for partiet Venstre.[trenger referanse] Hans hovedinteresseområder var økonomi, jernbaneutbygging og marinen.[trenger referanse] I november 1882 ble han ekspedisjonssjef for Frankrikes kolonier, under Jules Ferry, en stilling han hadde til 1885.[trenger referanse] Han hadde den samme stillingen også i 1888, under ministeren Pierre Tirard.
I 1894 ble han marineminister under statsminister Charles Dupuy. I januar 1895 ble han valgt til president etter at president Casimir-Périer trakk seg.
Faure var kjent for å være godt likt av alle, noe som var en viktig grunn til at han ble valgt til president.[trenger referanse] De samme egenskapene var viktige da han mottok statsbesøk av den russiske tsaren Nikolai II i 1896, samt i 1897 da han besøkte tsaren i Russland.[trenger referanse] Etter dette siste møtet ble den fransk-russiske alliansen annonsert.
De siste dagene av hans presidentskap var preget av Dreyfus-saken, som Faure var fast bestemt på skulle anses «chose jugée» (rettskraftig). Under høringene døde han imidlertid, av apopleksi, visstnok i armene på sin elskerinne, Marguerite Steinheld, som måtte geleides ut en bakdør i presidentpalasset, før legene ankom.[trenger referanse]
Til tross for denne affæren med Marguerite Steinheld og hans forfengelighet, var president Faure en skarpsindig politiker og en vel ansett forretningsmann.[trenger referanse]