Omtrentlig utbredelse av norrøne språk på 900-tallet. I røde områder ble det snakket vestnorrøne dialekter og i oransje østnorrøne. Rosa angir gammelgotlandsk, gult gammelengelsk og grønt øvrige germanske språk, som på denne tid lå mye nærmere de skandinaviske språk enn idag.
Gammelsvensk stammer fra urnordisk. Sammen med gammeldansk utgjør det den østnordiske språkgruppen. I gammelsvensk språkhistorie kan man skille mellom tre perioder:
Fra den første utvikling av gammelsvenske eller i alle fall østnordiske språkegenheter, omkring 800, inntil det oppsto en egen gammelsvensk litteratur skrevet med latinske bokstaver på begynnelsen av 1200-tallet. Etter tidens viktigste kildemateriale, runeinnskriftene, kalles språket i denne perioden (omkring 800–1225) «runesvensk».
Fra første halvdel av 1200-tallet til andre halvdel av 1300-tallet, da skriftspråket utviklet seg til et riksspråk for Sverige, og gjennomgikk store forandringer, både i ortografi, former og uttale. Språket i denne perioden (omkring 1225–1375) kalles «klassisk gammelsvensk».
Fra andre halvdel av 1300-tallet til Reformasjonen (1527), som også betegner et språklig skille, ettersom Olaus Magnus fra 1526 publiserte skrifter som kom til å bli av stor språklig betydning, ved at den danske innflytelsen ble trengt tilbake, mens den høytyske tiltok. Språket i denne perioden (omkring 1375–1525) kalles «mellomsvensk».