En voiceover, eller fortellerstemme, brukes om en innspilt stemme (engelsk: voice) som legges over annen lyd eller over filmens handling. Voiceover benyttes i tillegg til eksisterende dialog og må ikke forveksles med dubbing, der dialog erstattes med en oversatt versjon eller en stemmeskuespiller gir stemme til en medvirkende person eller figur.
Voiceover er en produksjonsteknikk brukt i radio, fjernsyn, film, teater og andre medier, der en beskrivende eller forklarende fortellerstemme ledsager handlingen. Fortellerstemmen kan komme utenfra fortellingens univers eller henvende seg direkte til publikum ved å bryte den fjerde veggen (ikke-diegetisk). Den vanligste formen er synkron voiceover, der stemmen kommenterer handlingen samtidig som den utspiller seg. Asynkron, forhåndsinnspilt voiceover brukes ofte i dokumentarer og nyhetsinnslag for å formidle forklarende informasjon.
Voiceover anvendes i dataspill, ventemeldinger på telefon og i ulike former for kunngjøring og informasjonsformidling, blant annet ved arrangementer og på turistdestinasjoner. Den kan også leveres som direkteopplesning, for eksempel ved prisutdelinger.
Voiceover-bransjen har utviklet seg betydelig, parallelt med annen utvikling innen teknologi, underholdning og reklame. Den startet i radioens tidlige dager og har siden utvidet seg til en rekke medier, inkludert fjernsyn, film, videospill og internett.
Voiceover som yrke begynte på 1920-tallet med fremveksten av radiokringkasting, der radiodramaer, komedier og føljetonger var populære og viktige for mediet. Skuespillere som Orson Welles var blant pionerene, med radioserier som The Mercury Theatre on the Air. Verd å nevne er episoden The War of the Worlds (1938), som skapte panikk blant lyttere som trodde den fiktive historien var en ekte nyhetssending.
1940- og 1950-tallet omtales ofte som radioens gullalder. Denne perioden markerte også overgangen fra radio til fjernsyn. Voiceover-arbeid ble utvidet til å omfatte fortellerstemmer utenfor bildet og karakterstemmer i TV-programmer, særlig innen animasjon og reklame.
1960- og 1970-tallet var preget av en kraftig økning i bruken av voiceover i reklame. Annonsører innså hvilken effekt en sterk og overbevisende stemme kunne ha på salg av produkter.
I denne perioden var det også betydelig vekst i dubbing av filmer og TV-serier, som dermed fikk økt global rekkevidde.
Med fremveksten av kabel-TV og hjemmevideo på 1980- og 1990-tallet økte etterspørselen etter voiceover-artister kraftig. Perioden kjennetegnes av vekst innen animerte serier, videospill og direkte-til-video-markedet. En særlig profilert voiceover-aktør fra denne perioden er James Earl Jones, ellers mest kjent som stemmen til «Darth Vader» i Star Wars. Han gjorde en rekke reklamefilmer, naturprogram og dokumentarer, og var kanalstemmen til CNN i en årrekke med lydlogoer som «This is CNN».
Ved tusenårsskiftet førte utbredelsen av internett til store endringer. Plattformer som YouTube og fremveksten av podkaster åpnet nye muligheter for voiceover-arbeid. Hjemmestudio-teknologi og raskt internett gjorde det mulig for stemmeskuespillere å jobbe eksternt, noe som bidro til å demokratisere bransjen. Voiceover-nettsteder og nettbaserte castingtjenester har gjort det enklere for artister å finne oppdrag og for produsenter å finne talent.
I Moby Dick (1956) forteller «Ismael» (Richard Basehart) historien, og kommenterer til tider handlingen i voiceover. Lignende tilfeller er «Joe Gillis» (William Holden) i Sunset Boulevard (1950), «Eric Erickson» (William Holden) i The Counterfeit Traitor (1962) og den voksne «Pip» i Great Expectations (John Mills, 1946; Michael York, TV-versjonen fra 1974).
I film legges lyden av en menneskestemme (eller stemmer) over ledsagende bilder – voiceover kan derfor brukes til å skape et ironisk motspill. Noen ganger kan det også være tilfeldige stemmer som ikke er direkte knyttet til personene som vises på skjermen. I fiksjonfilm er voiceover ofte en karakter som reflekterer over sin fortid, eller en person utenfor historien som vanligvis har mer fullstendig kunnskap om hendelsene enn de øvrige karakterene. Figuren «Roger 'Verbal' Kint» i The Usual Suspects har voiceover-sekvenser der han gjenforteller detaljer om en forbrytelse. Et annet klassiske voiceover-eksempel finnes i Citizen Kane.
Noen ganger brukes voiceover for å sikre kontinuitet i redigerte versjoner av filmer, slik at publikum lettere kan forstå hva som har skjedd mellom scener. Dette ble gjort da filmen Joan of Arc (1948), med Ingrid Bergman i hovedrollen, viste seg å være langt unna den forventede suksessen og ble klippet ned fra 145 til 100 minutter før andre kinovisning. Den redigerte versjonen, som sirkulerte i mange år, brukte fortellerstemme for å skjule at store deler av filmen var fjernet.
Film noir er spesielt sterkt knyttet til voiceover-teknikken. Gullalderen for førstepersonsfortellerstemme var på 1940-tallet. Det ble vanligvis benyttet mannlige fortellerstemmer, men det finnes noen få sjeldne eksempler på kvinnelige voiceover.
I radio er voiceover en integrert del av programproduksjonen. Stemmeskuespillere lager lydlogoer, eller benyttes som karakterer for å styrke og utvikle programinnhold. På 1980-tallet brukte de britiske programvertene Steve Wright og Kenny Everett voiceover-artister til å skape et virtuelt «følge» eller et studioteam som bidro til programmene. Det antas at dette prinsippet var i bruk lenge før denne tiden. Den amerikanske radioprofilen Howard Stern har også brukt voiceover på denne måten.
Voiceover har mange bruksområder innen sakprosa. TV-nyheter presenteres ofte som en serie videoklipp av nyhetsverdige hendelser, med voiceover fra reportere som forklarer betydningen av scenene som vises; dette veksler med direktebilder av nyhetsankere som omtaler saker uten tilhørende video.
TV-kanaler som The History Channel og Discovery Channel bruker voiceover i stor utstrekning.
Direktesendte sportsbegivenheter vises vanligvis med omfattende voiceover fra sportskommentatorer over bilder av arrangementet.
Gameshow benyttet tidligere ofte voiceover for å introdusere deltakere og beskrive tilgjengelige eller utdelte premier, men denne bruken har avtatt etter hvert som programmene i større grad har gått over til kontantpremier.
Voiceover-kommentar fra en ledende kritiker, historiker eller fra produksjonsmedarbeidere selv er ofte et fremtredende innslag på DVD-utgivelser av spillefilmer og dokumentarer.
Kommersiell bruk av voiceover i TV-reklame har vært populært helt siden radioens barndom.
I de tidlige årene, før effektiv lydopptak og miksing, ble kunngjøringer produsert «live» i studio, med hele ensemblet, staben og ofte et orkester til stede. En bedriftssponsor ansatte en produsent, som igjen ansatte forfattere og stemmeskuespillere til å fremføre komedie eller drama.
Produsenter bruker ofte en særegen stemme for å styrke merkevarebudskapet, og knytter gjerne talenter til seg gjennom langsiktige eksklusive kontrakter.
Bransjen vokste raskt med fjernsynets gjennombrudd på 1950-tallet, og epoken med påkostede radiodramaer tok slutt. Muligheten til å ta opp lyd av høy kvalitet på magnetbånd skapte også nye muligheter. Digital innspilling – drevet av utbredelsen av PC-er, smarttelefoner, dedikerte opptaksenheter, gratis eller rimelig opptaks- og redigeringsprogramvare, USB-mikrofoner av akseptabel kvalitet og økt bruk av hjemmestudioer – har revolusjonert bransjen.
Lydproduksjonsbransjen bruker begrepet «presence» (tilstedeværelse) som mål på god voiceover-kvalitet, særlig i kommersiell sammenheng. Begrepet måler hvor «ekte» eller nærværende en stemme høres ut. Teknologiske fremskritt har gjort det enklere å oppnå denne kvaliteten, og har samtidig redusert «systemstøy» og den opplevde avstanden mellom lydkilde og gjengivelse.
Voiceover benyttes i radio og tv blant annet ved oversettelse av fremmedspråklige opptak og i intervjusituasjoner. For å ivareta følelsen av autentisitet lar man gjerne den opprinnelige stemmen høres i bakgrunnen, samtidig som en studiostemme formidler oversettelsen over. Målet er at lytteren skal oppleve at originalspråket er forståelig, selv uten språkkunnskaper, og dermed ikke legge merke til oversetterstemmen. Dette forutsetter at produsenten gir tilstrekkelig plass til originalopptaket. Hvor lenge den opprinnelige stemmen kan høres, varierer betydelig mellom språk, blant annet fordi setningsstruktur og lengde kan være ulik. I digital lydproduksjon finnes det en egen funksjon utviklet nettopp for dette: ducking, som automatisk senker nivået på bakgrunnslyd når en stemme er aktiv.
Voiceover håndteres ulikt i radiomedier rundt om i verden. Skandinaviske radiokanaler lar ofte engelskspråklige originalopptak gå uten oversettelse, altså uten voiceover, og nøyer seg med at en programleder oppsummerer innholdet før eller etter innslaget. I britisk radio iscenesettes voiceover ofte mer spesifikt: Skal for eksempel et arabisk intervju oversettes, brukes gjerne en arabisk morsmålsbruker med gode engelskkunnskaper, slik at voiceoveren bærer preg av den relevante aksenten.
I noen land, som Russland, Ukraina og Polen, brukes gjerne voiceover levert av kun én stemmeskuespiller gjennom et helt TV-program, som en form for språklokalisering og som alternativ til full dubbing. I Bulgaria er flerstemme-voiceover også vanlig, men hver film eller episode blir normalt lest inn av tre til seks skuespillere. Stemmeskuespillerne forsøker å tilpasse seg originalstemmen og bevare intonasjonen.
Hovedårsaken til bruken av denne typen oversettelse er at den tar relativt kort tid å produsere, siden det ikke er nødvendig å synkronisere stemmene med karakterenes leppebevegelser; dette kompenseres ved at originallyden dempes. Når det er pause i dialogen skrus originallyden opp igjen.
I nyere tid distribueres filmer gjerne med separate spor for stemme og lyder/musikk, og oversettelser kan legges på ved kun ved å dempe stemmesporet, slik at andre lyder ikke påvirkes.
De viktigste faktorene for å lykkes som stemmeskuespiller er teknikk, sjangerforståelse og arbeidserfaring.
Utdypende artikkel: Stemmeskuespiller