Fransk opera er franskspråklige operaer og operaer skrevet av franske komponister. Fransk opera er en av Europas viktigste operatradisjoner. Rameau, Berlioz, Debussy, Poulenc og Etienne-Nicolas Mehul er eksempler på franske operakomponister. Mange utenlandske komponister har også spilt en rolle for fransk opera, for eksempel Gluck, Cherubini, Rossini, Meyerbeer, Offenbach og Verdi.
Den franske operatradisjonen begynte med Pomone av Robert Cambert og særlig ved kong Ludvig XIVs hoff med Lullys Cadmus et Hermione (fra 1673), selv om forskjellige eksperimenter med operasjangeren i Frankrike har blitt foretatt før den tid. Lully og librettisten hans Philippe Quinault skapte tragédie en musique. I tragédie en musique ble kunstformene dans, musikk og korsang brukt.[trenger referanse] Lullys viktigste etterfølger var Rameau som kombinert med dans slik at det ble kalt opera-ballet. Etter Rameaus død ble tyske Gluck overtalt til å skape seks operaer til scenen i Paris på 1770-tallet. Rameau hadde innflytelse på Gluck, men ville skape et mer forenklet uttrykk med større fokus på dramaet.[trenger referanse]
På midten av 1700-tallet var en annen sjanger blitt stadig mer populær i Frankrike. Det dreide seg om opéra comique. I opéra comique vekslet arier med talt dialog. Fra 1820-tallet ble Giaocchini Rossinis verker mer populære enn Glucks operaer. Rossinis Guillaume Tell var med på å skape den nye operasjangeren grand opéra. Grand opera hadde et alvorlig preg med overdådig scenografi. Den mest berømte eksponenten for denne sjangeren var Giacomo Meyerbeer. Komponister som Boieldieu, Auber og andre fortolket den lettere og svært populære sjangeren opéra comique. Komponisten Hector Berlioz hadde derfor problemer med å slå gjennom. Med operaen Les Troyens følte Berlioz at han hadde tangert prestasjonene til Gluck og Mozart. Men operaen ble ikke spilt i en hel forestilling i løpet av det første hundre året etter at Berlioz hadde skrevet den.
I andre halvdel av 1800-tallet dominerte Jacques Offenbach og den nye operettesjangeren med vittige og kyniske verker, som for eksempel Orphée aux enfers. Charles Gounod fikk enorm suksess med Faust, og Bizet komponerte verdens mest berømte opera, Carmen. På denne tiden føltes tyske Richard Wagners musikk som en utfordring til den franske tradisjonen. Operaen Pelléas et Mélisande (fra 1902) avslører Debussys dypt ambivalente holdning til Wagner. Ravel, Poulenc og Messiaen er også franske navn fra 1900-tallet som er verdt å merke seg.