Etter hans død, som følge av de politiske endringer etter første verdenskrig, ble Tyrol delt mellom Østerrike og Italia, og store bispedømmeområder, blant dem bispedømmet Brixen, falt til Italia. Som et resultat forble bispedømmet vakant i flere år, hvor bispedømmet ble ledet av kapitularvikar Franz Schmid.
Det var ikke før i 1921 at Franz Egger fikk en etterfølger som fyrstbiskop av bispedømmet Brixen i personen Johannes Raffl. De delene av bispedømmet som forble under østerriksk kontroll (hovedsakelig Nord-Tirol) ble skilt fra Brixen bispedømme i 1925.
Liv og virke
Opprinnelse og familiebakgrunn
Franz Egger ble født som den yngste av ni barn av bøndene Andreas Egger og Anna Egger, født Rieser, på Gschwendberg i Hippach i Zillertal.
Faren hans ble frafallen den katolske kirke. og sluttet seg til de såkalte Inclinanten i 1837. Dette var en bevegelse av protestantisk orienterte troende som hadde forlatt den katolske kirke. De ble til slutt utvist fra Tyrol på grunn av deres vedvarende, offentlige insistering på å få folk til å forlate kirken; dette forstyrret religionsfreden mente myndighetene. Antallet Inclinanten fra Zillertal var over 400, blant dem over 100 barn. Med unntak av ni som dro til andre deler av Østerrike, emigrerte alle de andre til prøyssisk Schlesien i 1837, blant dem Franz Eggers far. Han var en av de viktigste lederne for sekteristene og etterlot familien sin på ti personer uten penger i Tyrol fordi de nektet å gi avkall på den katolske tro. Han prøvde til og med å selge kone og barns eiendom, men forsøket ble hindret av domstolene. For å skaffe penger tok faren deretter opp gjeld på eiendommen, som familien, som hadde blitt igjen, senere måtte betale ned. Da han dro, tok han med seg all maten i huset. Bondefamilien, som allerede levde under beskjedne kår, hadde nå ingen forsørger og bodde dessuten på en gjeldstynget gård.
Fyrsterkebiskop kardinal Friedrich zu Schwarzenberg av Salzburg støttet dem økonomisk gjennom sin sekretær, som igjen var en venn av presten i Hippach. Likevel måtte mor og barn jobbe hardt for å tjene til livets opphold.
Etter 25 års separasjon vendte faren, Andreas Egger, tilbake til sin kone og familie i Tyrol i 1862, konverterte (reverterte) til den katolske kirke i 1866. Han døde i 1868. Anna Egger overlevde sin mann med mer enn ti år ,og døde i 1879 hjemme hos sin prestesønn, Blasius Egger, i Umhausen.
Prest og professor
Franz Egger gikk blant annet på skolen i Dornauberg (i Finkenberg), der hans meget eldre bror Georg var lærer. Etter anbefaling fra sitt lokale presteskap gikk han på katedralskolen i bispebyen Brixen, det såkalte Kassianeum, for sine grunnskolestudier. Etter å ha fullført gymnasiestadiet studerte han filosofi ved Universitetet i Innsbruck i ett år.
Han fullførte sine romerske studier med en doktorgrad i filosofi og teologi.
Mellom 1862 og 1868 tjenestegjorde han først som assisterende prest i Finkenberg og Fügen (Tyrol), to sogn i nærheten av sin hjemby. Fyrstbiskop Vinzenz Gasser ga ham deretter oppgaven som assisterende prest under kapellanatat Muigg i Vinaders.
Byggingen av Brennerbanen krevde på den tiden en prest med italienskkunnskaper. Etter fire års tjeneste i dette sognet, som lå ikke langt fra Brennerpasset, ble Franz Egger utnevnt til studieprefekt og professor i filosofi ved Brixen-seminaret i 1868, et av de mest berømte og prestisjefylte i hele Habsburgerriket. I 15 år tjenestegjorde Egger som studieprefekt og professor der, deretter i mer enn 25 år (1882–1908) som rektor for huset. Blant hans professorkolleger skilte kannikjuristen Simon Aichner (1816–1910), kirkehistorikeren Johann Nepomuk Zobl (1822–1907) og fremfor alt eksegeten, avisutgiveren og sosialpolitikeren Aemilian Schöpfer (1858–1936) seg ut.
Kort tid etter utnevnelsen til rektor ved seminaret avanserte presten til katedralkannik samme år. I 1892 ble han pavelig riksprelat, i 1895 katedraldekan og i 1900 infulert katedralprost.
Hjelpebiskop Franz Egger etterfulgte bispedømmebiskop Josef Altenweisel som fyrstbiskop av Brixen etter hans plutselige død i juni 1912. Utnevnelsen fant sted den 27. september 1912, den pavelige bekreftelse ble gitt den 6. november og tronbestigelsen fant sted den 27. november samme år. I sin egenskap av fyrst av Brixen ble Egger automatisk medlem av det østerrikske keiserråd og det tyrolske parlament.
Biskop Egger var viden kjent for sin upretensiøse, helgenaktige livsstil. En viktig prestasjon i hans episkopat var å få slutt på konflikten mellom de konservative og kristensosialistene i Tyrol. En avgjørelse med vidtrekkende konsekvenser var valget av den unge professor Sigismund Waitz til hjelpebiskop og generalvikar for Feldkirch-Vorarlberg. Her måtte fyrstbiskop Egger nedkjempe den wieneriske nuntien Emidio Talianis reservasjoner, samt mot den strenge motstanden fra Det konservative partiet. Som et resultat av dette holdt mange konservative demonstrativt seg unna Waitz' bispevigelse den 8. juni 1913 i Brixen, samt hans innsettelse i Feldkirch. Likevel viste valget av den energiske og svært dyktige Waitz, som senere ble bispedømmebiskop, seg i ettertid å være ekstremt fremsynt og gunstig. Gjennom sin ivrige hjelpebiskop Waitz utviklet den allerede eldre prinsbiskop Egger en usedvanlig veldedig aktivitet, spesielt under første verdenskrig; hans tilstedeværelse var nesten usynlig til stede, selv blant troppene og på militærsykehusene.
Franz Egger fostret flere viktige tyrolske prester med deres egne unike talenter, inkludert Josef Weingartner, senere prost i St. Jakob i Innsbruck, og den berømte folkedikteren Sebastian Rieger, kjent som Reimmichl.
Bare noen få dager før sin død ordinerte biskopen Carl Lampert til prest i Brixen. Han skulle dø i 1944 som martyr og skriftefar mot nasjonalsosialismen.
Etter de nevnte ordinasjonene den 12. mai 1918 (42 nye prester), konfirmasjonerte fyrstbiskop Egger, sammen med hjelpebiskop Waitz, 1500 barn i Innsbruck 14. og 15. mai. Om ettermiddagen 15. mai reiste Egger videre til Telfs i Oberinntal og konfirmerte ytterligere 200 barn der alene. Deretter besøkte han menigheten. Han returnerte til Innsbruck om kvelden, og på hjemreisen ble han allerede overveldet av en lett følelse av uro.
I en alder av 82 år døde han dagen etter, den 17. mai 1918, som gjest ved prostens hoff i Innsbruck, fredelig og uten dødskramper. Han ble gravlagt i Brixen-katedralen.
Blasius Egger, kurat i Umhausen i Tirol, var storebror til fyrstbiskop Franz Egger.
Annet
I 1889 grunnla Franz Egger tidsskriftet Priester-Konferenzblatt. Han skrev tre teologiske bøker: «Philosophie, «Dogmatik» og «Fundamentaltheologie».
Hans barndoms- og ungdomsminner, skrevet ned i 1879 etter morens død og opprinnelig bare tilgjengelige for familie og venner, er folkelig kjente og svært rørende. I 1935 ble de redigert for offentlig bruk av Dr. Klemens Oberhammer, kommentert og posthumt utgitt av Tyrolia Verlag Innsbruck under tittelen «En biskop forteller om sin mor».
Prinsbiskop Eggers eldre bror, Blasius Egger, var også prest og mangeårig kapellan i Umhausen, Tyrol. Han døde i 1913 som dekan for katedralen i Brixen. Brorens memoarer, «Ein Bischof erzählt von seiner Mutter» (=En biskop forteller om sin mor), inneholder også et kapittel skrevet av ham med hans egne minner. Biskop Eggers fetter, Andreas Rieser, var også geistlig.
J. Gelmi: Egger, Franz, Fürstbischof von Brixen. I: Erwin Gatz (utg.): Die Bischöfe der deutschsprachigen Länder 1785/1803 bis 1945. Ein biographisches Lexikon. Duncker & Humblot, Berlin 1983, ISBN 3-428-05447-4, s. 162–164.
J. Gelmi: Die Brixner Bischöfe in der Geschichte Tirols. Brixen 1984, s. 256–260
K. Oberhammer (utg.): Ein Bischof erzählt von seiner Mutter. Aus dem Nachlaß des Fürstbischofes. Tyrolia Verlag, Innsbruck 1935
