Frederic Baraga

Bakgrunn

Frederic Baraga ble født som Irenej Friderik Baraga på herregården Mala Vas (den gang kommunen Kleindorf nr. 16) nær Dobrnič i Krain, som i moderne tid ble del av den slovenske kommunen Trebnje.

Han vokste opp under Napoleonskrigene, der territoriet senere kjent som Slovenia var en del av De illyriske provinser i Det franske keiserdømme i flere år før det igjen ble et kronland i Det østerrikske rike etter 1815. Som et resultat endret skolespråket han ble undervist på flere ganger i løpet av barndommen, mellom fransk og tysk, selv om morsmålet hans var krainsk/slovensk. I tillegg var latin og gammelgresk obligatoriske språk på ungdomsskolen. Dermed var Baraga flerspråklig i en alder av 16 år, noe som viste seg å være svært nyttig for ham senere i livet.

Prest

Baraga begynte først på jusstudiet ved Universitetet i Wien før han begynte på Wiener Seminar. Den 21. september 1823 ble han ordinert til prest i St. Nikolas-katedralen i Ljubljana (tysk: Laibach) av Ljubljanas erkebiskop Johann Joseph Gruber. Som ung prest var han en standhaftig motstander av jansenismen og skrev en åndelig bok på slovensk med tittelen Dušna paša (=Næring for sjelen).

I 1830 meldte han seg frivillig til å tjene biskop Edward D. Fenwick av Cincinnati i De Forente Stater som prest for hans voksende troendeskare og enorme misjonsområde. Ett år senere ble Baraga sendt til Ottawa Indian Mission i Arbre Croche (den senere Cross Village i Michigan) for å fullføre sine språkstudier i Ottawastammens språk, et et algonkinsk språk han som han hadde begynt å studere i Cincinnati.

Som et resultat publiserte han i 1832 den første boken som noensinne er skrevet på ottawa-språket; «Otawa Anamie-Misinaigan» var tittelen på denne kombinerte katekisme og bønnebok. Etter et kort opphold ved et misjonssenter i det som senere kjennes om Grand Rapids, flyttet han nordover i 1835 for å arbeide blant ojibway (chippewa)-indianerne ved La Pointe (i det senere Wisconsin), et tidligere jesuittmisjonssenter ved Lake Superior.

I 1843 etablerte han et misjonssenter i L'Anse i Michigan. På den tiden fikk han kallenavnet «snøskopresten» fordi han måtte reise hundrevis av kilometer årlig på truger i de harde vintrene. Han bidro også til å beskytte de amerikanske urbefolkningen mot truende forflyttingrt og publiserte en ordbok og grammatikk for ojibwayspråket. Selv om disse er av betydelig historisk verdi, regnes de ikke lenger som grunnleggende verk om språket.

Han skrev flere religiøse bøker og, på tysk, boken «Geschichte, Charakter, Sitten und Gebräuche nordamarischen Indianer« (De nordamerikanske indianeres historie, karakter, skikker og tradisjoner), hvor blant annet europeerne først lærte historien om den indianske prinsessen Pocahontas.

Titulærbiskop, apostolisk vikar av Upper Michigan

Den 29. juli 1853 ble Baraga utnevnt til titulærbiskop av Amyzon og apostolisk vikar av Upper Michigan av pave Pius IX. Han ble ordinert til biskop den 1. november 1853 av erkebiskop John Baptist Purcell i katedralen St. Peter in Chains i Cincinnati i Ohio. Medkonsekrerende var Peter Paul Lefevère (Lefebre), og John Martin Henni, bisakop av Milwaukee.

Biskop av Sault Sainte Marie

Fra januar 1857 var Baraga den første biskop av det katolske bispedømmet Sault Sainte Marie (Michigan). Dette bispedømmet oppsto fra det apostoliske vikariat Upper Michigan, og ble til bispedømmet Sault Sainte Marie-Marquette i 1865, skjønt kalles senere bispedømmet Marquette.

Fra 27. juli 1852 begynte han å føre dagbøker (hovedsakelig på tysk, med engelske, franske, slovenske, chippewa, latinske og italienske tilnavn) der han beskrev sine misjonsreiser og forholdet til søsteren Amalia. På den tiden opplevde området en befolkningseksplosjon, ettersom tusenvis av arbeidere strømmet til kobber- og jernmalmgruvene i nærheten av Houghton, Ontonagon og Marquette. For hans få prester ble det en utfordring å betjene behovene til immigrantgruvearbeidere og til de innfødte. På den annen side signaliserte dette også regional økonomisk vekst og intensiveringen av transportforbindelsene ved Lake Superior.

Likevel var truger om vinteren det eneste transportmiddelet, noe han fortsatt brukte selv i en alder av 60 år. Baragas siste store utfordring var å mestre det etniske mangfoldet i sitt bispedømme, hvor, ved siden av innfødte indianere, bodde de eldre franske nybyggerne og de nye tyske og irske gruvearbeiderne. Vanskeligheter oppsto på grunn av språkbarrierer: Selv om biskop Baraga selv snakket flytende åtte språk, syntes han det var vanskelig å finne prester med samme ferdigheter.

Biskop Baraga reiste til Europa to ganger for å samle inn penger til sitt bispedømme. Keiser Franz Josef I ga ham et juvelbesatt kors og en bispering, som biskopen deretter solgte.

Han skrev også en rekke brev til Congregatio de Propaganda Fide, der han rapporterte om sitt misjonsarbeid. Disse brevene ble flittig publisert på den tiden, og fikk blant andre Johannes Nepomuk Neumann og Franz Xaver Pierz til å emigrere til USA.

Baraga ble berømt over hele Europa for sitt arbeid. I løpet av de siste ti årene av sitt liv forverret helsen hans seg, han ble døv og fikk flere slag.

Død, ettermæle

Han døde 19. januar 1868 i Marquette. Han ble gravlagt i krypten i St. Peter-katedralen der.

Biskop Baraga er gravlagt i St. Peter-katedralen i Marquette.

Den 10. mai 2012 erklærte pave Benedikt XVI Frederic Baraga som en ærverdig Guds tjener, et avgjørende skritt mot saligkåring. Byen Baraga, Baraga Township, Baraga County og Baraga State Park (alle i Michigan) bærer hans navn. En statue av Baraga ble skulpturert av Jack E. Anderson i L'Anse i Michigan. En katolsk skole i Iron Mountain ble oppkalt etter ham, Bishop Baraga Catholic School.

Et minnekors, reist av Baraga selv i takknemlighet for å ha nådd kysten under en storm på Lake Superior i 1846, står nå i Schroeder, ved munningen av Cross River. Trekorset ble erstattet av et granittkors som har bestått tidens tann.