Bakgrunn, prest, professor
Ancillon, som var oldebarn av Charles Ancillon, studerte teologi i Genève og virket fra 1790 som prest i den hugenottiske menigheten i fødebyen Berlin.
I 1792 fikk han et professorat i historie ved krigsakademiet, i 1803 ble han kongelig hoffhistoriograf og medlem av vitenskapsakademiet i Berlin. Hans utnevnelse til statsråd i kulturdepartementet fulgte i 1809, og 23. juni 1810 ble han, etter ønske fra dronningen, utnevnt til Friedrich Delbrücks etterfølger som oppdrager for kronprinsen. I denne sammenhengen fratrådte han sine stillinger som prest og professor.
Embedsmann, filosof
Da prinsen ble myndig 1814 ble Ancillon utnevnt til virkelig geheime-legasjonsråd i utenriksministeriet, og 1817 ble han medlem av statsrådet og utvalget for bearbeidelsen og innføringen av provinsialforfatningene og av oversensurkollegiet.
I mai 1831 ble han virkelig geheimeråd og sjef for departementet for Fyrstedømmet Neuenburg. 25. juli samme år ble han så statssekretær i utenriksministeriet, og i 1832 endelig prøyssisk utenriksminister. Sammen med fyrst Metternich utarbeidet han bl.a. i 1834 Wiens sluttprotokoll.
Både gjennom sin europeiske horisont, og sin evne til å knytte opplysningstidens rasjonalitet sammen med sin tids reformatoriske holdning og romantikk, preget Ancillon kongen i sterk grad.
Hele sitt liv gikk Ancillon alltid inn for Preussens interesser. Tanken om et forent «Tyskland» stod ham fjernt.
Ancillons statsfilosofi beveger seg i spenningsfeltet mellom opplysning, romantikk og kristendom. Han bruker en eklektisk metode som trekker særlig fra Edmund Burke og Charles de Montesquieu. Ancillon var et tidsvitne til den franske revolusjon, og opplevelsene overbeviste ham om at den europeiske politikken måtte innrettes mot likevekt mellom alle stater og unngå én stats hegemoni. .
.jpg)
