Fyrsteekspropriasjon (tysk: Fürstenenteignung) var et begrep som oppstod i Weimarrepublikken i kjølvannet av novemberrevolusjonen i 1918. De adeliges (fyrstenes) eiendom ble beslaglagt, men ikke endelig ekspropriert. Weimarforfatningen § 153 garanterte for bibehold av privat eiendom. De adelige krevde erstatning for tapte inntekter og dessuten beslagleggelsen opphevet. En befolkning i nød etter første verdenskrig, reagerte opprørt da adelen fikk medhold av domstolene.
Disse sakene begynte i revolusjonsmånedene, og varte i de påfølgende år i form av kontraktsforhandlinger og rettssaker mellom fyrstehusene og de ulike delstatene i det tyske rike. Høydepunktet i striden fant sted i første halvdel av 1926 da ét folkekrav (Volksbegehren) ga positivt utfall, mens den påfølgende folkeavstemningen ikke førte frem til en ekspropriasjon uten kompensasjon.