Fyrstespeil er en form for instruksjonsbok for herskere. Uttrykket sikter til en populær litterær sjanger som oppstod under den europeiske middelalderen og vedvarte til om lag 1700. Det finnes noen til dels svært lignende verker både fra Bysants og fra den arabiske verden.
Ikke bare praktiske råd for herskeren blir tatt opp, men også teologiske, filosofiske eller etiske diskusjoner om tingenes tilstand.
Denne typen verker fantes også utenfor den middelalderske europeiske sfære. Det egyptiske «Lære for Merikare» datert til omkring år 2000 f.Kr., kan betraktes som en oldstidsforløper for fyrstespeilene. Et verk fra Kina kan også nevnes, Daodejing.
Eksempler på fyrstespeil i både snever og bredere forstand er Kongespeilet, det svenske Konungastyrelsen fra ca 1330, Via Regia, Kay Kawus' Qabusnama, det persiske Kalila wa-Dimna og imam Alis brevet til al-Ashtar.
Renessansens bidrag til denne litterære sjanger omfatter Erasmus av Rotterdams Institutio principis Christiani, Utdannelse av en kristen fyrste, fra 1516, og i formen også Niccolò Machiavellis Il principe (Fyrsten (1513) - skjønt det sistnevnte kan ha hatt som skjult siktemål å tilrettelegge for fyrstens fall.
Så sent som i 1740 skrev Fredrik den store av Preussen skriftet Anti-Machiavel, hvor han imøtegår synspunkter i Machiavellis verk, bl.a. med henvisning til at hvis kongen regjerer hensynsløst, så skades landet, for kongens adferd vil danne norm.