Fyrstikkpike var en populær betegnelse på en kvinnelig arbeider ved norske fyrstikk-fabrikker på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Yrket var preget av lange arbeidsdager, lav lønn og helsefarlige arbeidsforhold, særlig knyttet til bruk av fosfor i produksjonen av fyrstikker. Fyrstikkpikene spilte en sentral rolle i den første moderne kvinnelige streiken i Norge i 1889.
Fyrstikkpikene arbeidet ved fabrikker som produserte fyrstikker ved å dyppe små trepinner i fosfor og pakke dem i esker. De såkalte «fosforfyrstikkene» kunne tennes ved å ripes mot grove overflater som bukseben eller treverk. Arbeidsforholdene var helsefarlige. Bruken av hvitt fosfor kunne føre til fosforforgiftning, og mange arbeidere utviklet fosfornekrose (fosforkjeve), en alvorlig og ofte dødelig sykdom der kjevebenet råtnet eller ble deformert. I tillegg var lønnen svært lav, sanitærforholdene dårlige og arbeidsdagen ofte 12–13 timer uten overtidsbetaling. Arbeiderne kunne få lønnstrekk (mulkt) for forhold som forsinkelse, lav produksjon eller brudd på fabrikkens regler. Kvinner tjente generelt mindre enn menn i samme industri.
I 1889 varslet eierne av fyrstikkfabrikkene Bryn og Grønvolds utenfor Kristiania at kvinnenes lønn skulle reduseres med ytterligere 20 prosent. Dette utløste en streik blant fyrstikkpikene, som på dette tidspunktet ikke hadde fagforening eller streikekasse. Streiken fikk støtte fra flere samfunnsaktører, blant dem redaktør Carl Jeppesen, lege Oscar Nissen og kvinnesakskvinnen Helle Devold, som bidro til å organisere en streikekomité og innsamling. Fyrstikkpikene dannet en av landets første kvinnelige fagforeninger, De kvindelige Fyrstikarbeideres Forening. Streiken fikk bred offentlig sympati, blant annet fra Bjørnstjerne Bjørnson og Norsk Kvindesagsforening. Demonstrasjonstoget gjennom Karl Johans gate samlet rundt 10 000 mennesker. Etter sju uker vendte kvinnene tilbake til arbeidet. De fikk ikke gjennomslag for hovedkravene, men streiken førte til økt oppmerksomhet om kvinners arbeidsforhold og ble en vekker for borgerklassen.
Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 regnes som et viktig vendepunkt i norsk arbeiderhistorie. Den bidro den første arbeidervernloven i 1892, senere kalt arbeidsmiljøloven. Produksjon av fosforfyrstikker ble forbudt i Norge i 1913.