Gabriel-Emmanuel-Joseph Piguet

Krigsårene

Da andre verdenskrig brøt ut den 3. september 1939, opptrådte Gabriel Piguet som en ivrig patriotisk biskop, og oppfordret først seminaristene til å gjøre sin plikt:

«[…] I dag har tjenesten til et forent Frankrike mot nazityranniet, nå alliert med bolsjevikisk barbari, kalt mange av dere til våpen. Nok en gang har saken for lov, frihet, fred og kristen sivilisasjon Frankrike og dets allierte som sin forkjemper.»::

I desember 1939, i juleferien, omtalte han tyskerne som «motoriserte ostrogoter i det 20. århundre».

Vichy-Frankrike

Gabriel Piguet var medlem av Légion française des combattants, ledet av marskalk Philippe Pétain. Han deltok i deres minnemarkeringer iført bispesklær og stilte Clermont-katedralen til rådighet fra 1940. Han var den første franske biskopen som under andre verdenskrig mottok Pétain som leder av den nye franske regjering som den tyske okkupasjonsmakt lot styre i sørlige deler av Frankrike.^{[trenger referanse]}

Hans rolle under okkupasjonen av Frankrike er imidlertid ikke så enkel som det. Han respekterte Pétain og kritiserte den franske motstandsbevegelsen. Men den tyske hærs invasjon av Sør-Frankrike og den påfølgende intensivering av undertrykkelsen mot regimets motstandere, så vel som jakten på jøder, avslørte en annen virkelighet for ham.. Han forble naturligvis involvert i den franske Légion des Veterans uten å signalisere noe brudd, og ble mer diskret etter å ha blitt advart av nuntius, titulærerkebiskop Valerio Valeri.

Under andre verdenskrig hadde hundrevis av jødiske barn blitt gjemt i katolske institusjoner i den ikke-okkuperte sonen (Vichy-Frankrike), dit mange franske jødiske familier hadde søkt tilflukt i de første årene av okkupasjonen. Organisasjonen som ble etablert av visse bispedømmer for å håndtere dette, som for eksempel Toulouse, er ganske godt dokumentert.

Alle religiøse institusjoner i Massif Central var sterkt involvert, spesielt de i Clermont bispedømme. Piguets involvering i disse nettverkene, som muliggjorde bortgjemming av jødiske barn i institusjoner i hans bispedømme, er mangelfullt dokumentert. Kannik Jausions, som ble utnevnt til kansellist for bispedømmet i 1956, hevder at Piguet allerede i 1940 uoffisielt ba alle superiorer for religiøse ordener som drev skoler om å skjule jødiske barn. Det er uansett velkjent at hans direkte inngripen gjorde det mulig for tre jødiske familier – Mina og Henri Berkowitz, Léon Riveline og hans kone Esther Pertchuck, og brødrene Joseph og Maurice X – å bli gjemt i religiøse institusjoner i bispedømmet. Det var disse inngrepene som posthumt ga ham hederstittelen Rettferdige blant nasjonene fra Yad Vashem den 22. juni 2001, sammen med søster Marie-Angélique Murat, abbedisse ved Sainte-Marguerite klosteret i Clermont-Ferrand.

Arrestasjon, deportasjon til tyske konsentrasjonsleirer

Biskop Gabriel Piguet ble arrestert av tysk politi inne i sin katedral den 28. mai 1944 mens han feiret pinsesøndagens pontifikalmesse, - for den forbrytelse å ha hjulpet en prest som var etterlyst av Gestapo. Fader Jean de Viry var mer eller mindre knyttet til motstandsbevegelsen - La Réstistance. Piguet hadde gitt ham en celebret, det vil si en autorisasjon til å feire messe i hans bispedømme, etter at Michelin-familien, der et av medlemmene, fru Jean Michelin, var ansvarlig for guidene i Auvergne, hadde intervenert til hans fordel.^{[trenger referanse]}

Men fra 20. til 30. august 1944 ble han transportert med et deportasjonstog til Rothau stasjon i Alsace, og derfra ført til konsentrasjonsleiren Struthof-Natzweiler. Faktisk ble han behandlet relativt godt under reisen, i følge med prins François-Xavier av Bourbon-Parma. Det var ved ankomst til Rothau at biskopen brutalt ble kastet ut i lidelsens verden i konsentrasjonsleirene. Han var 57 år gammel. Han ble slått med geværkolber og kollapset av utmattelse under oppstigningen til leiren, hvor han måtte skifte ut biskopsoutanen og til de stripete uniformene. Han tilbrakte seks dager i Revier, leirens sykestue, hvor han møtte general Delestraint.

Den 9. september ankom Gabriel Piguet konsentrasjonsleiren Dachau utenfor München, hvor han fikk tildelt fangenummer 103 001. Etter et to ukers opphold på Revier (sykestuen= ble han sendt til det som var kjent som prestebrakkene.», egentlig en gruppe på fire brakker som huset rundt 1500 prester fra hele Europa, men de fleste polakker eller tyskere. Han tilbrakte tre dager i blokk 28 med polakkene før han ble overført til blokk 26, med tyske prester, noe som ble ansett som en begustigelse for de franske prestene. Levekårene i blokk 26 var ikke like tøffe som i de andre brakkene, og absolutt ikke like tøffe som i resten av leiren.^{[trenger referanse]}

I Dachau forestod Piguet den 17. desember 1944 den hemmelige prestevielsen av prestestudenten Karl Leisner. Leisners kamerater i og utenfor leiren hadde klart å fullføre alle formalitetene og bedt om nødvendige autorisasjoner fra biskopen i hans hjembispedømme, von Galen, og fra biskopen i erkebispedømmet München, der Dachau-leiren lå, kardinal von Faulhaber. Bare en biskops tilstedeværelse inne i leiren var nødvendig for å gjennomføreordinasjonen. En slik liturgisk begivenhet kunne bare finne sted uten tyskernes viten. Gabriel Piguet ble til slutt overtalt til å utføre denne forbudte handlingen. Ordinasjonen av Karl Leisner var et øyeblikk med intense følelser for alle prestene som deltok i seremonien. Karl Leisner feiret sin første mess^{[trenger referanse]}e den 26. desember 1944. Fader Leisner døde kort tid etter frigjøringen av leiren, og senere ble han saligkåret av pave Johannes Paul II i 1996.^{[trenger referanse]}

Den 24. april 1945 ble fanger som fikk særbehandling transportert fra Dachau med buss til Innsbruck. De var faktisk gisler som ble tatt av SS, på Adolf Hitlers ordre. Der møtte Piguet Léon Blum og hans kone (som hadde blitt deportert til en underleir av Buchenwald). Den 27. april ble fangene lastet på busser for den siste etappen av reisen: et stort hotell ved bredden av Pragser Wildsee, Hotel Pragser Wildsee, i Sør-Tirol (Alto Adige), en tysktalende provins i Nord-Italia, 12,5 km sørvest for Villabassa (Niederdorf). Hotellet var da fortsatt okkupert av tre tyske Luftwaffe-generaler og deres stab. Noen få kilometer før ankomsten ble disse gislene endelig sluttet fri av Wehrmacht og overlevert til den amerikanske hær.^{[trenger referanse]}

Etter krigen

Biskop Piguet returnerte til Clermont-Ferrand den 14. mai 1945, hvor han ble triumferende ønsket velkommen av befolkningen. Biskop Gabriel-Emmanuel-Joseph Piguet hadde overlevd fengslingen, men var fysisk svekket – han hadde gått ned 35 kg.^{[trenger referanse]}

Kort tid etter, i oktober 1945, reiste Piguet til Roma for å møte pave Pius XII, kanskje i håp om å få vite at han ville blt kreert til kardinal. Men til tross for at han ble deportert, hadde det franske innenriksdepartementet satt ham på listen over biskoper som var kompromittert på grunn av deres tilknytning til Vichy-regimet. Likevel, etter en undersøkelse utført av den nye apostoliske nuntius i Frankrike, titulærerkebiskop Angelo Roncalli (den fremtidige pave Johannes XXIII), ble Piguet bekreftet i sitt bispesete i Clermont-Ferrand. Uansett var det erkebiskopen av Toulouse, Jules Saliège, som ble utnevnt til kardinal, sammen med Clemens August von Galen, biskop av Münster, som begge åpent hadde motarbeidet naziregimet, førstnevnte særlig ved å forsvare jødene, sistnevnte ved å offentlig kritisere T4-programmet.^{[trenger referanse]}

Biskop Gabriel Piguet døde syv år etter frigjøringen.