

Gallion (fra fransk galion, avledet av gammelfransk galie, galée, «galei») er et tre- eller firemastet krigsskip eller bevæpnet handelsskip med flere dekk og råseil. Det var kortere, bredere og med en høyere overbygning i akter enn en galei: den var kortere. Galleoner var utviklet i Spania og Portugal.
I engelsk bruk, henviste betegnelsen gallion spesielt om spanske kongelige skatteskip eller den spanske regjeringens krigsskip som eskorterte private handelsskip i gulltransporten fra Sør-Amerika. De ble først brukt som væpnede frakteskip av europeere fra 1500- til 1700-tallet i seilskutetida, og de var de viktigste fartøyene som ble utarbeidet for bruk som krigsskip fram til de anglo-nederlandske krigene på midten av 1600-tallet.
På 1500-tallet begynte gallionen å erstatte karakken som den viktigste sjøgående fartøystypen, og var således en videreutvikling av karakken, men uten dennes høye overbygg forut og med lavere overbygg akterut. Den som utmerket seg med sine lave, slanke linjer og sin bakk, der karakken hadde et utbygd forkastell. Gallionen hadde et langt, lavt nebbhode som minner om galeiens stevn, men uten batteriet av fremoverskytende kanoner som kjennetegner samtidige krigsgaleier. På sett og vis angir dette at gallionen var bygd for å være mye raskere enn karakken, og den var lettere og slankere og et langt bedre sjøgående skip. Slike skip spilte en viktig rolle i handelen på 1500- og 1600-tallet og ble ofte tatt i bruk som hjelpefartøy for marinen – de var faktisk bærebjelken i konkurrerende flåter gjennom mesteparten av de 150 årene av oppdagelsestiden – før de anglo-nederlandske krigene gjorde spesialbygde krigsskip dominerende til sjøs i resten av seilskutetiden.

Ordet galleon har hatt forskjellige betydninger på ulike tidspunkt i historien og i forskjellige regioner. Begrepet antas å stamme fra gallioni (alternativt galeanni), venetianske fartøy som ble rodd opp elver på 1400-tallet. Galleonene fra 1500- og 1600-tallet var fullt utviklede seilskip. Dette beskrivende navnet ble brukt særlig i Spania, Portugal og Venezia. Imidlertid kan man for eksempel finne inkonsekvens i bruken av «galleon» av notarene som jobbet i den baskiske regionen Baskerland med skipsbyggere i nordlige Spania. Selv om de fleste skipene fra denne regionen var naoer, var noen galeoner, men de to begrepene kan finnes inkonsekvent brukt som om de var vekslende og ombyttes av noen av skribentene av dokumentene i de samtidige arkivene.
Det antas at sjømennene i Baskerland var klare over forskjellene mellom en nao og en galeón, men hva disse kjennetegnene var, er ikke åpenbart for moderne historikere. Det har blitt framsatt en hypotese om at forskjellene ligger mer i formen på undervannsskroget – noe som ikke kan sees i samtidige illustrasjoner.
Den terminologiske inkonsekvensen av baskiskbygde skip fortsetter inn i dag. Utenfor den kanadiske landsbyen Red Bay i provinsen Labrador var et viktig baskisk hvalfangstområde. Flere hvalfangstskip, både store galleoner og små chalupaer, sank der. Oppdagelsen deres førte til at Red Bay ble utnevnt til UNESCOs verdensarvsted i 2013. Et av disse vrakene har arkivforskning på det har med rimelig sikkerhet identifisert at dette skipet var «San Juan» fra Pasaia som sank i 1565. Skipet er beskrevet 26 ganger i seks forskjellige samtidige dokumenter med minst tre forskjellige forfattere som en nao, og ikke én gang som en galeón. Arkeologisk arbeid som er publisert om vraket omtaler imidlertid gjentatte ganger dette skipet som en galleon.
Utenfor den iberiske halvøy ble begrepet «galleon» ikke ofte brukt. For eksempel, selv om engelske skipsbyggere utvilsomt bygde galleon-lignende fartøy, omtalte de dem ganske enkelt som «skip». I dagens bruk omtales disse typene som galleoner, og begrepet «race-built galleon» brukes om de med lavere øvre deler som rigg, master, og seil. I Holland var en «pinnas» et galleon-lignende skip, og i Østersjøen ble «kravel» brukt (et begrep knyttet til deres kravellbygging).