Gangdagene var faste- og bededager i katolsk tid, innført i England (angelsaksisk: gangdagas) på 700-tallet og derfra til Norge. Folk gikk i prosesjon på markene og bad om at Gud velsignet årets avling.
- Litania maior (gangdagr eini, fyrri eller litli), en romersk skikk på 500-tallet som overtok etter den hedenske robigalia-prosesjon 25. april, og ble omgjort til markusmesse på samme dato.
- Litaniae minores (siðari gangadagar), oppstått i Vienne i Gallia i 470-årene, som falt på mandag, tirsdag og onsdag før Kristi himmelfartsdag.
Bøndene vandret over åkrene med vievann og bønner til helgener og Gud om god årsvekst. Den opprinnelige skikken i Roma skildres av Ovid i Fasti, der han traff på prosesjonen med presteskapet kledd i hvitt, på vei fra en hellig lund for å ofre. Flamen Quirenalis bar på innvollene av offerdyr, en hund og en sau. Røkelse, vin og innvoller ble kastet på ilden med en bønn om at guden Robigo ville skåne korngudinnen Ceres' vekster: «La voksende avling næres av en vennlig himmel og stjerner, til den modnes for sigden.»
Snorre forteller at våren 1139 dro Sigurd Slembe - etter å ha overvintret i en hule - nedover langs kysten til Herdla, der han plyndret gården til Einar, sønn av Lakse-Pål, som da var bortreist på «gangdageting».
Gangdagen er ett av merkene på den gamle primstaven, ofte en stilk med blader eller en kvist som illustrerer naturens vekstkraft.