Garving er bearbeiding av rå dyrehuder og skinn for å gjøre dem myke og beskytte dem mot forråtnelse slik at en kan lage lær og holdbare, slitesterke skinnvarer. Ved garving blir hudene behandlet med garvestoffer fra bark, med mineralstoffer eller med fett, eksempevis tran. Garving og garvehåndverket omfatter også forbehandling og etterbehandling av skinnene, det vil si bearbeiding utenom den egentlige kjemiske garveprosessen som konserverer hudene.
Dyrehuder som leveres til garveri er normalt saltet eller tørket. Før skinnene garves, reingjøres de og avhåres. Avhåringen kan skje gjennom en surning eller ved kalking. Siste del av garveprosessen er mykgjøringen.
Ferdiggjøring av lær ved et garveri i Berkeley i California i USA 1975.Arbeid ved et tradisjonelt garveri og farveri i Fes i Marokko 2006
Vegetabilsk garving, også kalt logarving og rødgarving. Garvestoffene er oftest fra bark og bark fra ulike treslag brukes til ulike formål. Eik og kastanje gir fast lær som brukes til bunnlær mens overlær lages av granbark. Tørr bark av eik og gran inneholder opp mot 20% garvestoffer.
Semsgarving, også kalt semsk-, fett- og oljegarving eller semsking. Brukes til fremstilling av myke lærevarer for eksempel hansker.
Kombinasjonsgarving bruker flere garvestoffer.
Fettgarving
Historie
Veggmaleri fra gravkammeret i Theben (omkring 1500 år f.Kr.) viser egyptiske lærarbeidere. Betegnelsen garving kommer av tysk gar machen som betyr å gjøre myk eller bearbeide.
Vegetabilsk garving, garving med bark eller andre plantematerialer, er en tradisjonell metode og det er ukjent når effekten av bark ble oppdaget. Fettgarving er kjent fra fangstkulturer i Nord-Amerika, Europa og Asia. I Norge i senere tid er det den mest kjente formen for fettgarving sems- eller oljegarving. Hvitgarving eller alungarving er bearbeiding av skinn (ofte fra små dyr) med mineralske stoffer ofte alun, kritt eller leire. Dette er den eldste mineralske metoden og ble utviklet i Midtøsten og Asia der aluminiumsholdig skife forvitrer og løses opp. Alungarving er kjent fra Mesopotamia omkring 2700 år f.Kr.. Alungarving av geiteskinn til pergament er kjent fra antikkens Hellas. Maurere innførte alungarving til Spania fra år 700 og det spredte seg nordover Europa. Denne formen for garving kom til Norden rundt år 1100.
Svensk garvere utviklet en hemmelig metode med kombinasjon av bark, gran og alun, som ga såkalt svenskelær, på fransk suede, som resultat. Med kromgarving utviklet på 1800-tallet, ble garving en moderne industri og kromgarving er den dominerende metoden.
I Magnus Lagabøtes bylov for Bergen ble garverne pålagt å holde til i buer ved Hallvardskirken.
Referanser
↑«garvning | lex.dk». Den Store Danske (på dansk). 30. januar 2009. Besøkt 11. januar 2024.
