Georg Dehio

Slekt

Georg Dehlio var nevø til legen Karl Gottfried Konstantin Dehio (1851, Reval – 1927, Dorpat), bror til Revals siste tyske borgermester Erhard Dehio (1855, Reval – 1940, Bad Oeynhausen), og far til historikeren Ludwig Dehio (1888, Königsberg – 1963, Marburg/Lahn).

Utdannelse og karriere

Dehio studerte i Dorpat, Göttingen (doktorgrad under Georg Waitz) og Bonn, og vendte seg først mot historiefaget. Han ble i 1877 privatdosent i historie i München, men viet seg etter en tid til kunshistorien, i særdeleshet middelalderens og bygningskunstens. Han ble på disse områder en av Tysklands fremste autoriteter.^{[trenger referanse]}

Han ble utnevnt til professor i kunsthistorie i Königsberg i 1883, overflyttet i 1892 til Strassburg, og ble der emeritert i 1914.

Dehio vendte seg omkring år 1900, på lignende vis som Alois Riegl, krasst mot den da utbredte purifiserende viderebygging på gamle bygningsminnesmerker (som på for eksempel domkirker i gotisk stil).^{[trenger referanse]} Han refset i denne forbindelse særlig de delvise ødeleggelser av gammelt materiale - han kalte dette som restauratorisk vandalisme.^{[trenger referanse]} Han sverget til prinsippet Konservieren, nicht Restaurieren! («konservere, ikke restaurere!»), og mente at man gammelt og nytt (i tilfelle tilbygg) skulle være klart erkjennbart som forskjellig.^{[trenger referanse]} Dehio bidro med dette sterkt til de nye og etterhvert dominerende oppfatninger om fortidsminnevern, slik som det skulle bli nedfelt for eksempel i Veneziacharteret.^{[trenger referanse]}

Dehio gikk mot slutten av sitt virke inn for et nasjonalistisk preget syn på kunsthistorien.^{[trenger referanse]}

Han døde i 1932 i en alder av 81 år i Tübingen og ble begravet bå byens kirkegård ved universitetet.

Produksjon

Dehio utgav Hartwich von Stade (1872), Geschichte des Erzbisthums Hamburg-Bremen (to bind, 1877), videre sammen med Gustav von Bezold det monumentalt anlagte Kirchliche Baukunst des Abendlandes (to bind tekstt og syv porteføljer plansjer, 1884-1901), hans fremste verk, samt Kunstgeschichte in Bildern (fem deler, 1898-1901), et illustrasjonsverk for den kunsthistoriske undervisningen. Han utarbeidet på oppdrag Handbuch der deutschen Kunstdenkmäler (fem bind, 1905-12; bind I og III i andre opplag 1914 og 1920). Han utgav også Geschichte der deutschen Kunst (to bind, 1919).