Gilde er et av de mest tradisjonsrike akevittnavnene i Norge. Merkevaren ble lansert av Vinmonopolet i 1953, med ambisjon om å lage «det ypperste innen norsk akevitt». Navnevalget var resultatet av en intern navnekonkurranse i Vinmonopolet.
Gilde akevitt har ingenting med Gilde Norsk Kjøtt å gjøre. Sistnevnte tok i bruk Gilde-navnet lokalt fra 1959 og nasjonalt fra 1964. I begge tilfeller peker imidlertid navnet på ordets opprinnelige betydning: et godt ete- og drikkelag.
Vinmonopolets produksjonen av Gilde-akevitter ble senere skilt ut i produksjonsselskapet Arcus. Den norske staten solgte seg ut av Arcus i 2016, da produksjonsselskapet ble børsnotert. Arcus fusjonerte imidlertid i september 2021 med det finske Altia og ble til børsnoterte (Nasdaq) selskapet Anora Group Plc., med hovedkontor i Helsinki. Anora AS i Norge er 100 % eid av Anora Group Plc.
Gilde akevitt består som flere typer. Mest kjent er kanskje Gilde Juleaquavit, som ble lansert første gang i 1988. Den har en årlig årgang og er spesielt laget for å nytes sammen med ribbe, pinnekjøtt og klassisk norsk julemat. Gilde Taffel er en enklere akevitt som har blitt produsert siden 1957. Gilde Non Plus Ultra kalles «kronen på verket» i Gilde‑serien og er produsert siden 1953. I tillegg har Gilde produsert en rekke spesialutgaver gjennom årene (med varierende tilgjengelighet og årganger), som Juleakevitt Spesial, Gilde Sommerakevitt, Gilde Smalhans, Gilde Ekstra Modnet, og Gilde Fatlagret i spesialserier.
Gilde Non Plus Ultra er i praksis produsert siden 1953, men navnet fikk denne akevitten først i 1970. Det latinske uttrykket Non Plus Ultra betyr intet utenom det beste, ble hentet fra H. Poulsen & Co Destillation Aktieselskab. På folkemunne ble denne akevitten også kalt Gilde Brun, for å skille den fra Gilde Taffel. Dette er tradisjonelt akevitten med lengst lagringstid på sherryfat, i Vinmonopolets sortiment. Fram til år 2000 ble Gilde Non Plus Ultra lagret på fat i 10 år, men deretter fikk den 12 års lagring. I 2023 ble det dessuten lansert en jubileumsversjon av Gilde Non Plus Ultra med 18 års fatlagring.
Krydringen er hemmelig. Smaken ble utviklet av en av Vinmonopolets tidligere direktører, og den ble markedsført fra i 1950-årene til tross for at der var en regel om minimumsomsetning som den var for dyr til å oppnå. Den er en blanding av gamle destillasjoner fra Løiten Brenderi, Oplandske Spritfabrik og Lysholm.
På slutten av 1960-tallet ble det gjort et eksportfremstøt mot det tyske markedet, med bl. a. utdeling av smaksprøver i større byer. Etterspørselen økte i en grad som ikke lot seg dekke – man ble utsolgt og ble bevisste på at ny forsyning ikke ville kunne komme før det var gått minst åtte år. I praksis tok det tolv, og enkelte kjennere er ikke helt overbevist om at smaken i dag er slik de husker den gamle.
Produksjon og markedsføring er i dag tilpasset ved at den kun eksporteres i begrenset utstrekning.