| Giovanni Valentini | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1582 Venezia | ||
| Død | 30. apr. 1649 Wien | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, lyriker, organist | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
| Periode | Barokkmusikk | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Instrument | Orgel | ||
Giovanni Valentini (1582/1583 – 1649) var en italiensk organist og komponist.
Valentini studerte sannsynligvis hos Giovanni Gabrieli. I 1604 ble Valentini medlem av kong Sigismund III av Polens hoffkapell, senere ved erkehertugens hoff i Graz, der han er oppført som «neu angenombner camerorganist aus Poln». Da erkehertugen ble kronet til Ferdinand II av Det tysk-romerske rike i 1619, fulgte Valentini med til Wien. I 1629 ble han forfremmet til kapellmester ved keiserens hoffkapell og fortsatte i samme post under etterfølgeren Ferdinand III. I tillegg til å komponere egne verk hørte det til Valentinis oppgaver å støtte og korrigere keiserens komposisjonsforsøk.
Valentinis oeuvre består for det meste av vokalmusikk: madrigaler, messer, motetter og kirkekonserter. Mange av verkene er innovative og viser at Valentini ikke gikk av veien for utstrakt eksperimentering. Samlingen Musiche a doi voci fra 1621 er det kanskje mest kjente eksempelet; ikke bare inneholder den noen av de tidligste eksemplene på dramatiserte dialoger, men også hele passasjer i 5/4-takt («Con guardo altero») og flere takter i 9/8 og 7/8 («Vanne, o cara amorosa»).
Av verk i stor skala kan Messa, Magnificat et Jubilate Deo fra 1621 nevnes. Samlingen består av tre verk for sju kor – flere stemmer enn noe tidlligere publisert musikkverk – og er et tidlig eksempel på utskrevne trompetstemmer. De resterende messene til Valentini viser samme trekk som andre komponisters verk i samme genre: noen konservative concertato-arrangementer og flerkorige parodimesser. Verk i mindre format, som motetter og salmer, er mer musikalsk interessante. De fleste er skrevet i en moderne stile concertato med virtuose instrumentalstemmer; noen er preget av utstrakt bruk av kromatisme. Motetten In te Domine speravi er en av de siste komposisjonene som ble skrevet spesielt for tenorgambevarianten viola bastarda. Samlingen Sacri concerti (1625) er blant de første kirkemusikalske verk med opphav nord for Alpene som i utstrakt grad tar i bruk stile recitativo.
Blant Valentinis viktigste verdslige verk hører Secondo libro di madrigali (1616) og Musiche a doi voci (1621), de første publiserte madrigalsamlingene som kombinerer sang og instrumental. Instrumentstemmene har ulike roller i de forskjellige stykkene, fra en ren ornamental funksjon til full integrasjon i stykkets polyfone tekstur. I Musiche concertate (1619) brukes sistnevnte tilnærming i stor grad. Duettene og dialogene i Musiche a doi voci minner om duettene i Monteverdis Settimo libro de madrigali (1619).
Instrumentalverk som sonatas og canzonas viser harmonske eksperimenter i tråd med Valentinis motetter. Kammermusikksamlingen Musica di camera (1621) inneholder stykker bygd over ostinate skjemaer, som passamezzo, romanesca og ruggiero. De fem- og seksstemmers canzonas for klaviaturinstrumenter består av uvanlig mange stemmer for sin tid. Selv om harmonikken nok er dristigere i Valentinis canzonas enn i Frobergers firestemmige canzonas og capriccios, er kontrapunktikken mindre kompleks.
En mengde andre kirkemusikalske verk, det meste er tapt.