Gjengroing

Gjengroing av kulturlandskap, her en gammel setervoll i Hedrum i Larvik kommune, i skogen mellom Lågendalen og Andebu, en såkalt «skogsseter». Tidligere holdt beiting og slått skogen borte. Nå er skogen i ferd med å gjøre den tidligere åpne setervollen usynlig. Seterhuset ble brukt av budeia og brukes nå som fritidsbolig.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Gjengroing skjer når åpent jordbrukslandskap gror igjen med busker, kratt og skog. Slik gjengroing skjer overalt hvor trær og busker kan vokse, og ikke hindres av jordbearbeiding, slått eller av beitende dyr. Gjengroingen er en helt naturlig biologisk prosess – når mennesket trekker seg vekk, tar naturen sakte, men sikkert tilbake kulturlandskapet. «Gjengroing» som skyldes menneskelig aktivitet, kalles vanligvis «skogplanting» eller «skogreising». Dette er en ønsket prosess, mens gjengroing ofte er uønsket.

Gjengroingen skjer på arealer som tidligere var innmark med åker og eng, så vel som tidligere beiteområder i utmarka, skogen og på fjellet. Langs kysten dekkes store åpne utmarksområder som var lynghei, til med skog. Der det tidligere var beite i åpen barskog, vokser denne til med løvskogkratt.

Gjengroingen går sakte men sikkert år for år. Den merkes ikke så godt fordi vi er endringsblinde. Landskapsfotograf Oskar Puschmann ved Nibio har systematisk refotofgrafert landskapsbilder og dokumentert gjengroingsprosesser over hele landet. Gjennom hans bilder sees endringene tydelig.

Når beiting eller slått opphører, etablerer små trær seg etter noen år, ved frøspredning fra frøtrær i nærheten.

«Den direkte årsaken til det meste av gjengroinga i Norge er nedlagt eller endret landbruksdrift i vid forstand. Dette gjelder så vel innmarks- som utmarksarealer.»

Gjengroing av kulturlandskap.

Norge

Solhovd seter sør for Geilo. Tidligere var setring en viktig del av gårdsdriften i Hol kommune, og fjellet var viktige beitearealer. I dag står setrene til nedfalls eller de er bygd om til fritidsboliger - og beitemarkene rundt setra gror til med blåbærlyng og einer, vier og bjørk.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Gjengroingen i det norske kulturlandskapet startet allerede på begynnelsen av 1900-tallet og var lenge en ønsket prosess, som ble hjulpet ved en utstrakt skogplanting. På 1800-tallet var Norge nedbeitet. Det fantes en stor fattig befolkning på landsbygda, og alle ønsket å ha husdyr i den grad de kunne skaffes beitemark og vinterfôr. Intensiv bruk av både innmark og utmark var resultatet. Tiden etter andre verdenskrig, med økende urbanisering og flukt fra jordbruket, skapte et vendepunkt. Siden 1970-tallet har gjengroing blitt regnet som et problem, og i dag er dette et stadig økende problem i Norge.

På slutten av 1900-tallet har gjengroingen funnet sted stadig større områder, grunnet omfattende strukturendringer i norsk landbruk som mer og mer konsentreres om de mest produktive arealene. Husdyra beiter langt mindre på utmarksarealer enn for 100 år siden, slåttemark på natureng holdes ikke lenger i hevd, setring drives nesten ikke lenger, og småbruk er ikke lenger drivverdige, slik at også gammel innmark gror igjen mange steder.

Også på beiteområder omkring fjellsetre vokser det nå skog fordi tregrensa mot snaufjellet sakte men sikkert beveger seg oppover takket være klimaendringer. Noen steder i landet har tregrensen steget nesten 90 meter de siste 100 år. Om og når Jorden blir 2 grader varmere vil tregrensa etter hvert gå 350 meter høyere over havet. Da kan også Hardangervidda bli dekket av skog.

Konsekvensene

Gjengroing har som konsekvens at artsrike biotoper som naturenger og lyngheier forsvinner. Gjengroing svekker samfunnets evne til å ta vare på naturens artsmangfold.

Til nå har 44 arter med tilknytning til kulturmark dødd ut i Norge, mens 798 arter er truet av utrydning. Blant dem finner vi villbier, humler, sommerfugler, blomsterfluer og fuglearter som vipe og storspove.

I klimasammenheng kan ikke skogens tilbakekomst i snaufjellet forsvares. Agrianalyse har gjort feltforsøk på Dovre i 2019 og konklusjonen var at fremvoksende krattskog binder mindre CO2 enn arealer som blir beitet og holdt trefrie. Det skyldes albedoeffekten. Snødekket beitemark og snaufjell reflekterer mer sollys enn arealer med busker og kratt.

En annen viktig konsekvens er at det norske landskapet endrer seg fra variert til noe mer ensformig, preget mer og mer av tett skog som stenger for utsyn.

Begrepet gjengroing

Gjengroing er en prosess som skjer av seg selv når beitepresset ikke er tilstrekkelig, eller forhøstingen på et areal stopper. Det er en prosess som kan være ønsket eller uønsket. Prosessen skjer av seg selv fordi alle forutsetninger til at busker og trær og annen vegetasjon skal klare seg godt, er til stede. Ofte er gjengroingen ikke ønskelig, og kompenseres ved rydding av kratt med ulike metoder.

«Skogreising» er begrep på norsk som dekker en bevist prosess for å skape skog. Dette skjer oftest ved skogplanting, men kan også skje ved skogkultivering eller skogpleie. Kampanjen for å gjenreise skog i skogløse områder langs Norges kyst, i lyngheiområdene, er eksempel på skogreising i Norge. En slik kampanje ble drevet gjennom mesteparten av 1900-tallet. Når lyngheiene gror igjen med kratt på grunn av manglende beiting, er det derimot «gjengroing».

Referanser

  1. ↑ Aftenposten Innsikt juli 2026 s. 20 - 25
  2. ↑ Aftenposten Innsikt juli 2026 s. 22
  3. ↑ Bryn og Flø: Gjengroing i kulturlandskapet. s. 30
  4. ↑ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. desember 2014. Besøkt 27. november 2014.
  5. ↑ Aftenposten Innsikt juli 2026 s. 20 - 25
  6. ↑ John-Arvid Grytnes i Nature 2018
  7. ↑ Siden «slåttemark» på nettstedet www.Miljøstatus.no
  8. ↑ Artsdatabasen.no
  9. ↑ Aftenposten Innsikt juli 2026 s. 20 - 25
  10. ↑ Aftenposten Innsikt juli 2026 s. 23

Litteratur

Eksterne lenker

se også