Gliaceller er celler som danner gliavevet, også kalt nevroglia, sammen med nervecellene. Dette er et støttevev som bare finnes både i sentralnervesystemet og i det perifere nervesystemet. Målt i volum fyller gliacellene over halvparten av menneskehjernen, med 9-10 gliaceller for hver nervecelle. Jo mer kompleks en art er, jo flere gliaceller er det for hver nervecelle. Mennesket er den art som har forholdsvis flest.
Gliacellene kan deles inn i fire typer:
Astrocyttene er de største, og omgir synapsene (= kontaktpunktene mellom nervecellene). Astrocyttene regulerer dermed kommunikasjonen mellom nervecellene og sørger for å fjerne overskytende signalstoffer. Erindringer lagres i hukommelsen ved at synapsene styrkes i bestemte nervebaner. I cellekulturer med både nerveceller og astrocytter, dannes syv ganger flere synapser enn i kulturer med bare nerveceller. Astrocyttene produserer nemlig en gruppe proteiner kalt trombospondiner som stimulerer både dannelse og vekst i synapsene. Forskeren Marian Diamond fant en uvanlig tetthet av gliaceller i hjernebarken hos Albert Einstein. Imidlertid er det ikke kjent om dette kan ha vært grunnen til hans genialitet. Obduksjoner av pasienter som led av dyp depresjon da de døde, har påvist tap av et stort antall astrocytter i deler av pannelappen, som regulerer humøret.
Mikrogliaceller er immunceller. Blir de overaktivisert, oppstår kroniske nervesmerter, slik kreftpasienter kan oppleve etter kjemoterapi. Slike smerter kan ikke engang lindres med morfin, siden morfinen bare påvirker selve nervecellene, mens årsaken sitter i mikrogliacellene.