Gounod ble født i Paris, hans mor var pianisten Victoire Lemachois og hans far var kunstneren François-Louis Gounod (1758–1825). Moren var hans første pianolærer. Under hennes veiledning viste Gounod sine første musikalske talenter. Han kom inn på Pariskonservatoriet, hvor han studerte under Fromental Halévy og Pierre Zimmermann (han giftet seg senere med Zimmermanns datter). I 1839 ble Charles Gounod tildelt Prix de Rome for sin kantateFernand. Han fulgte dermed i sin fars fotspor; faren hadde i 1783 blitt tildelt Prix de Rome i kategorien «maleri».
I Italia studerte han musikk av Palestrina og andre sakrale verk fra det sekstende århundre, og var hele livet påvirket av denne musikken. I denne perioden komponerte han blant annet Messe a tre (1841).
I 1855 skrev Gounod to symfonier. Hans Symfoni nr. 1 i D-dur inspirerte Georges Bizet til å skrive sin Symfoni i C-dur.
På oppfordring fra sin venninne Pauline Viardot komponerte Gounod sin første opera, Sapho, i 1851. Den fikk en god mottagelse hos både operakritikere og publikum, men ble en kommersiell fiasko. Han hadde ingen stor scenisk suksess før operaen Faust (1859), som var basert på Johann Wolfgang von Goethes skuespill med samme tittel. Faust er fortsatt Gounods mest kjente komposisjon, og selv om det tok en stund før den gjorde suksess, ble Faust en av de mest iscenesatte operaer gjennom tidene. Allerede i 1894 hadde denne operaen blitt oppført 1000 ganger på Parisoperaen, og i 1934 passerte den 2000 oppsetninger samme sted.
Den romantiske og melodiøse operaen Romeo og Julie, basert på William Shakespeares skuespill med samme navn, hadde premiere i 1867. Den har blitt satt opp nå og da, men har aldri kommet i nærheten av Fausts popularitet. Operaen Mireille fra 1864 har vært beundret av kjennere, men slo ikke an hos allmennheten. De andre Gounod-operaene har stort sett gått i glemmeboken.
Da Frankrike ble angrepet av Tyskland i 1870 flyktet Gounod og familien til England, der han ble den første dirigenten i det som nå er ”Royal Choral Society”. Mange av hans verker fra denne tiden er vokalmusikk. Gounod dro tilbake til Frankrike i 1874, han var da utslitt og syk etter å ha blitt utnyttet av sangerinnen Georgina Weldon (1837-1914) gjennom flere år. Georgina Weldon gikk senere til søksmål mot ham, og i 1885 vant hun en rettssak mot ham i England.
Senere i livet vendte Gounod tilbake til sine tidligere religiøse impulser og skrev mer kirkemusikk. Hans Marche Pontificale (norsk: Pavemarsj eller Pavens marsj) ble fra 1949 Vatikanstatens offisielle nasjonalhymne. Verket ble første gang fremført 11. april 1869 til ære for pave Pius IX.
Charles Gounod ble i juli 1888 utnevnt til storoffiser av Æreslegionen.
I 1893 døde han av slag i Saint-Cloud, like etter at han hadde ferdigstilt et requiem for sitt barnebarn. Han fikk en statsbegravelse fra Madeleine-kirken i Paris, og etter hans eget ønske ble det fremført en gregoriansk messe under begravelsen. Gounod er gravlagt på Cimetière d´Auteuil.
Det korte stykket Sørgemarsj for en dukke fikk uventet et nytt liv fra 1955, da det ble brukt som gjennomgangstema i TV-serien «Alfred Hitchcock Presents».
↑«Gounod en résumé». www.charles-gounod.com. Besøkt 20. juni 2017. «Par l'entremise du violoniste Seghers, il entre en contact avec Pauline Viardot qui venait de créer avec éclat le rôle de Fidès dans le Prophète de Meyerbeer. L'incitant à écrire un opéra, elle prend l'initiative d'imposer par son engagement son premier ouvrage lyrique, Sapho, sur un livret d'Émile Augier. Si l'oeuvre n'a qu'un succès d'estime, elle retient l'attention du public et de la critique, qui comprend qu'il ne s'agit pas là d'un évenement mais d'un avènement musical.»
↑«Gounod en résumé». www.charles-gounod.com. Besøkt 20. juni 2017. «Mais la guerre de 1870 interrompt la composition de cette oeuvre qui lui tient tant à coeur. Accablé par l'état de la France, ne pouvant "vivre sous le drapeau ennemi ", Gounod se réfugie en Angleterre avec sa famille.»
↑«Gounod en résumé». www.charles-gounod.com. Besøkt 20. juni 2017. «Il y rencontre au cours d'une soirée la chanteuse Georgina Weldon, qui ne tarde pas à prendre un "ascendant absolu " sur lui, le poussant à commettre des actions tout à fait contraires à sa nature. Il est ainsi pendant trois ans son "protégé" à Tavistock House où il compose sans relâche, ne cessant d'intenter des procès à ses éditeurs, refusant enfin le poste de directeur au Conservatoire de Paris. Lassé, malade, Gounod quitte Londres avec l'aide du Docteur Blanche et de quelques amis. Il y laisse des manuscrits dont celui de Polyeucte, confisqué par esprit de vengeance par Georgina Weldon. Il retranscrit l'oeuvre de mémoire avec une prodigieuse fidélité. Très affecté par l'échec de cette oeuvre qui, plus que toute autre, est la traduction de ses convictions intimes, Gounod disait: "Périsse mon oeuvre, périsse mon Faust, mais que Polyeucte soit repris et vive ".»
↑«Charles GOUNOD: Biography». www.charles-gounod.com. Besøkt 20. juni 2017. «December 1871: Georgina Weldon founded a choral society at the Albert Hall with the composer. She sings as a soloist and Gounod wrote the scores. The musician composed a lot. He produced many songs. Gounod becomes overworked, anxious, and suffered several "seizures". (---) June 8, 1874 Taken by friends, including Dr. White (NB: kilden har feilaktig oversatt legens navn fra fransk; legen het "Blanche"), Gounod returned to France. It should take steps to recover papers left in Weldon, whose manuscript Polyeucte. Refusal to Georgina Weldon and trial. (---) May 10, 1885: Judgement in London against Gounod for Georgina Weldon.»
↑«Gounod et ses rencontres». www.charles-gounod.com. Besøkt 20. juni 2017. «WELDON Georgina (1837-1914) soprano anglaise Les rapports de Gounod avec l'Angleterre n'ont pas laissé que de bons souvenirs: perte de droits d'auteur, procès, menace de prison. Il rencontre Mme. Weldon en fevrier 1871, elle avait trente-quatre ans. Elle avait le projet de créer une école de chant et comprit tout de suite le parti qu'elle pouvait tirer de la présence de Gounod. Elle avait une belle voix et Gounod tombera sous sa coupe. Elle le sequestra littéralement, pour son bénéfice et celui de ses Ïuvres de charité. Gounod qui sera son hôte à Londres écrira que ce fut "pour y vivre la plus grande erreur de ma vie" et celà de février1871 à juin 1874 lorsque le Docteur Blanche le ramènera à Paris.»
↑«Pontifical Anthem». www.vaticanstate.va. Arkivert fra originalen 24. desember 2013. Besøkt 20. juni 2017. «The music of the current Pontifical Hymn was composed by Gounod for the anniversary of the incoronation of Blessed Pope Pius IX to whom he was particularly devoted. The Pontifical March was performed for the first time on the afternoon of 11 April 1869 during celebrations marking the Pope’s jubilee of priestly ordination.»
↑«Gounod en résumé». www.charles-gounod.com. Besøkt 20. juni 2017. «Frappé d'une attaque d'apoplexie alors qu'il compose un Requiem à la mémoire d'un petit-fils, Gounod s'éteint à Saint-Cloud le 17 octobre 1893. Des funérailles nationales ont lieu à la Madeleine, où, selon son voeu, une messe en grégorien est chantée.»
_by_Nadar.jpg)
