| Charles Gounod Charles-François Gounod | |||
|---|---|---|---|
| Født | Charles-François Gounod 17. juni 1818 Paris | ||
| Død | 18. okt. 1893 Saint-Cloud | ||
| Beskjeftigelse | Klassisk komponist, musikkforsker, musikkpedagog, organist, komponist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Conservatoire de Paris Lycée Saint-Louis | ||
| Ektefelle(r) | Anna Zimmerman | ||
| Far | François-Louis Gounod | ||
| Barn | Jean Gounod | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière d'Auteuil | ||
| Medlem av | Académie des beaux-arts (1866–1893; erstatter: Louis Clapisson, erstattet av: Théodore Dubois) | ||
| Utmerkelser | Prix de Rome (1839) Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1871) Kommandør av Æreslegionen (1877) Storoffiser av Æreslegionen (1880) | ||
| Periode | klassisk musikk | ||
| Sjangre/ former | Opera, symfoni, klassisk musikk, oratorium | ||
| Instrument | Orgel | ||
| IMDB | IMDb | ||
| Signatur | |||
Charles-François Gounod (1818–1893) var en fransk komponist. Han er kjent som operakomponist, blant annet med operaene Faust og Romeo og Julie.

Gounod ble født i Paris, hans mor var pianisten Victoire Lemachois og hans far var kunstneren François-Louis Gounod (1758–1825). Moren var hans første pianolærer. Under hennes veiledning viste Gounod sine første musikalske talenter. Han kom inn på Pariskonservatoriet, hvor han studerte under Fromental Halévy og Pierre Zimmermann (han giftet seg senere med Zimmermanns datter). I 1839 ble Charles Gounod tildelt Prix de Rome for sin kantate Fernand. Han fulgte dermed i sin fars fotspor; faren hadde i 1783 blitt tildelt Prix de Rome i kategorien «maleri».
I Italia studerte han musikk av Palestrina og andre sakrale verk fra det sekstende århundre, og var hele livet påvirket av denne musikken. I denne perioden komponerte han blant annet Messe a tre (1841).
I 1855 skrev Gounod to symfonier. Hans Symfoni nr. 1 i D-dur inspirerte Georges Bizet til å skrive sin Symfoni i C-dur.
På oppfordring fra sin venninne Pauline Viardot komponerte Gounod sin første opera, Sapho, i 1851. Den fikk en god mottagelse hos både operakritikere og publikum, men ble en kommersiell fiasko. Han hadde ingen stor scenisk suksess før operaen Faust (1859), som var basert på Johann Wolfgang von Goethes skuespill med samme tittel. Faust er fortsatt Gounods mest kjente komposisjon, og selv om det tok en stund før den gjorde suksess, ble Faust en av de mest iscenesatte operaer gjennom tidene. Allerede i 1894 hadde denne operaen blitt oppført 1000 ganger på Parisoperaen, og i 1934 passerte den 2000 oppsetninger samme sted.
Den romantiske og melodiøse operaen Romeo og Julie, basert på William Shakespeares skuespill med samme navn, hadde premiere i 1867. Den har blitt satt opp nå og da, men har aldri kommet i nærheten av Fausts popularitet. Operaen Mireille fra 1864 har vært beundret av kjennere, men slo ikke an hos allmennheten. De andre Gounod-operaene har stort sett gått i glemmeboken.
Da Frankrike ble angrepet av Tyskland i 1870 flyktet Gounod og familien til England, der han ble den første dirigenten i det som nå er ”Royal Choral Society”. Mange av hans verker fra denne tiden er vokalmusikk. Gounod dro tilbake til Frankrike i 1874, han var da utslitt og syk etter å ha blitt utnyttet av sangerinnen Georgina Weldon (1837-1914) gjennom flere år. Georgina Weldon gikk senere til søksmål mot ham, og i 1885 vant hun en rettssak mot ham i England.
Senere i livet vendte Gounod tilbake til sine tidligere religiøse impulser og skrev mer kirkemusikk. Hans Marche Pontificale (norsk: Pavemarsj eller Pavens marsj) ble fra 1949 Vatikanstatens offisielle nasjonalhymne. Verket ble første gang fremført 11. april 1869 til ære for pave Pius IX.
Charles Gounod ble i juli 1888 utnevnt til storoffiser av Æreslegionen.
I 1893 døde han av slag i Saint-Cloud, like etter at han hadde ferdigstilt et requiem for sitt barnebarn. Han fikk en statsbegravelse fra Madeleine-kirken i Paris, og etter hans eget ønske ble det fremført en gregoriansk messe under begravelsen. Gounod er gravlagt på Cimetière d´Auteuil.
Det korte stykket Sørgemarsj for en dukke fikk uventet et nytt liv fra 1955, da det ble brukt som gjennomgangstema i TV-serien «Alfred Hitchcock Presents».