Green on Red var et amerikansk rockband, etablert i Tucson, Arizonaspunk rock-scene, men som var store deler av karrieren basert i Los Angeles, California, hvor bandet ble løseslig assosiert med Paisley Underground-bevegelsen. De tidligste albumene har en psykedelisk påvirkning av ørkenrock, mens de senere albumene hadde sterke influenser av country rock/roots med mørke og tankevekkende tekster. På 1980-tallet ble bandet av New York Times beskrevet som et av de beste band i USA.
Historie
Bandet startet i 1979 som kvartetten The Serfers, som bestod av Dan Stuart (vokal/gitar), Jack Waterson (bass), Van Christian (trommer, seinere medlem av Naked Prey) og Sean Nagore (orgel), tidlig skiftet ut med Chris Cacavas.[trenger referanse] Sommeren 1980 flyttet the Serfers til Los Angeles, hvor de endret navn til Green on Red (dette var opprinnelig tittelen på en av sangene deres) for ikke å bli forvekslet med band i den lokale surf punk-scenen. Christian returnerte til Tucson og ble erstattet av Alex MacNicol, som tidligere hadde spilt med Lydia Lunch.
Bandet ga ut en psykedelisk egenutgivelse som EP på rød vinyl, ofte omtalt som Two Bibles, men første egentlige plate var EP-en fra 1982 utgitt av Dream Syndicate-sjefen Steve Wynn på hans egen Down There-label. Green on Red fulgte The Dream Syndicate til selskapet Slash Records, som ga ut albumet Gravity Talks høsten 1983.
Den San Francisco-baserte gitaristen Chuck Prophet ble med i bandet på albumet Gas Food Lodging (1985, Enigma Records), hvoretter MacNicol ble erstattet på trommer av Keith Mitchell (seinere Mazzy Star). I 2006 ble 'Gas Food Lodging' spilt live i sin helhet som en del av festivalen All Tomorrow's Parties-konsertserie Don't Look Back.[trenger referanse] I 1985 samarbeidet Stuart med Steve Wynn som duoen Danny and Dusty på albumet The Lost Weekend (A&M Records).
Bandet fikk kontrakt med et stort plateselskap i Phonogram Records/Mercury Records, og med EP-en No Free Lunch og det påfølgende albumet The Killer Inside Me, produsert av Jim Dickinson i Ardent Studios i Memphis.[trenger referanse] Deretter gikk bandet i oppøsning; og Cacavas satset på solokarriere. Da Stuart gjorde comeback i 1989 med Here Come the Snakes, var det mer eller mindre som en duo bestående av Stuart og Prophet, med innleide backingmusikere. Etter det fulgte tre album før duoen ga seg etter albumet Too Much Fun (1992).
I 1993, etter Green on Reds oppløsning, ga Stuart ut albumet Retronuevo med Al Perry, og solo-utgivelsen Can O'Worms i 1995, før han ga seg i musikkbransjen. Prophet fortsatte sin solokarriere.[trenger referanse] Chuck Prophet satset på solokarriere og ut flere album på 1990-tallet.
I september 2005 ble bandet gjenforent for å spille på 20-års jubileumsfesten til Hotel Congress Club i Tucson. De som stod sammen på scenen da var Stuart, Cacavas, Prophet og Waterson; Alex McNicol var død og ble erstattet av Jim Bogios. Etter opptredenen i Tucson fulgte en lignende konsert i London 10. januar 2006.
Et nytt Danny and Dusty-album ble fulgt av et dobbeltalbum og en DVD utgitt på Blue Rose Records.
I 2012 ga Dan Stuart ut soloalbumet The Deliverence of Marlowe Billings.
12Palmer, Robert (15. april 1987). «The Pop Life; in Green on Red's New 'Killer,' a Nod to Film Noir». The New York Times (på engelsk). ISSN0362-4331. Besøkt 27. januar 2019. «This is an angry album, but Mr. Stuart doesn't spare himself; the title tune is a painfully plain-spoken catalogue of his own failings, blaming a domestic crisis entirely on himself. All this angst and venting of spleen might well have resulted in difficult listening, but the lyricism and intensity of Green on Red's music makes the album uplifting rather than depressing.»
