alterskap fra 1200-tallet dekorert ca. 1766 av Hovel Gaarder. Foran alteret et gotiskkrusifiks fra slutten av 1200-tallet som kan ha hengt over koråpningen. Blå bladformer malt av Gaarder.
Plasser
210
Diverse
Madonnafigur med Jesusbarne fra 1200-tallet, gotisk. Relikvieskrin fra midten av 1200-tallet. Kirkemodell, muligens baldakinkroning på et madonnaskap slutten 1200-tallet. Malerier på hver side i koret fra etter reformasjonen.
Den opprinnelige stavkirken var av den enkleste typen, tilsvarende Haltdalen stavkirke. Den hadde svalganger og koravslutning med apside. Den vestre korsarmen i dagens kirke utgjorde skipet i den opprinnelige stavkirken. I tillegg hadde den opprinnelig er smalere kor med apside, men dette gikk tapt i 1699. Portalen mot vest er blant de viktigste og best bevarte, siden svalgangen har beskyttet den mot tidens tann.
I Valdres kjenner man til hele 19 stavkirker fra middelalderen, men bare seks av dem står igjen i dag. I tillegg til stavkirken i Hedalen er dette Hegge, Høre, Lomen, Reinli og Øye stavkirker. Hedalen var trolig helt avfolket i mange tiår etter svartedauden.
Dateringen
Stilhistorisk er Hedalen stavkirke datert til perioden 1150–1200. Årringdatering (1997) viser at det eldste tømmeret ble hugget vinterne 1161/1162 og 1162/1163,så den ble nok reist i årene like etter dette (siden tømmeret måtte ligge to–tre år før det kunne brukes), trolig rundt 1165–1170.
Eksteriøret
Den opprinnelige stavkirken var en enkel enskipet langkirke. Den hadde et litt smalere kor og muligens en apside. Kirken har opprinnelig hatt støpul, noe navnene Stupulmyra og Stupulbakken i nærheten av kirken antyder. Den vestre delen av kirken og taket, laget av sperr med gavl og bislag, er det som er bevart etter den opprinnelig stavkirken. Den første skriftlige referansen til kirken finnes i de Pavelige Nuntiers (sendebuds) Regnskapsbok fra 1327, da kirken omtales som «ecclesia de Hiidal».
Ombyggingen til korskirke i 1699
Ombyggingen til en korskirke ble gjort i 1699 ifølge kirkeregnskapene. Det opprinnelige middelalderkoret og apsiden ble revet. Skipet fikk tilført nye fløyer (korsarmer) i lafteverk mot nord, sør og øst, mens det gamle skipet ble beholdt som kirkens vestre korsarm. Denne delen går i vest-øst-retning. Det nye koret ble tilført av lafteverk i kirkens østre korsarm. Middelalderkorets tilhørende svalganger (omgang) ble også revet. I 1738 ble det tilført en takrytter over krysset.
Restaureringen i 1902
Denne restaureringen kom i stand da det var allmenn enighet om at kirken var i dårlig forfatning. Etter noe diskusjoner, hvor ett av alternativene var å bygge en ny kirke og overlate stavkirken til Fortidsminneforeningen, ble det til at det i Stortingsproposisjon nummer 2 for 1901–1902 ble bevilget penger til en restaurering. Der står det følgende:
«Kirken har i de senere aar været i en meget daarlig forfatning, den er helt igjennem skjev, og korsbygningen har sviktet i sine sammenføyninger, trykket av taarnet ovenfor. Taget er raadent og adskillig lækt»
Stortingsproposisjon nummer 2, 1901–1902
.
Sognestyret forsøkte allerede i 1894 å få departementet til å gi et bidrag på 6 000 kroner til bygging av ny kirke i Hedalen. Det ble gitt fikk tilsagn om 3 000 kroner. Sognestyret mente dette var for lite og utarbeidet derfor en ny byggeplan. Igjen ble det uenighet om størrelsen på bidrag og lån og saken ble lagt bort i 1896. Det ble stadig mer splid i bygda om det skulle bygges ny kirke eller om den gamle kirken skulle settes i stand. Det var så sterke meninger om bygging av ny kirke eller restaurering av den gamle at enkelte hevdet de ville melde seg ut om ikke gamlekirka ble restaurert. Det ble så sendt en ny forespørsel i 1898 om midler til bygging av ny kirke og, hvis dette ikke var mulig, støtte til å utarbeide en plan for restaurering av den gamle kirken.
Det ble bestemt at en restaureringsplan skulle utarbeides, og arkitekt Carl Berner ble sendt til Hedalen. Planen fikk et kostnadsoverslag på kroner 11 291,90 og ble fremlagt for sognestyret 9. desember 1899. Det skulle imidlertid fortsatt gå en tid før planen ble satt ut i livet, og først i 1902 kom arbeidet igang. Senere i 1902, den 30. oktober, ble kirken innviet på nytt.
Det gamle sakristiet fra 1699 ble revet. Det ble oppførte et nytt, forlenget kor i reisverk med apside-avslutning. Et nytt sakristi ble reist på nordsiden av det nye koret. De nye delene ble også omkranset av en svalgang. Det tradisjonelle spontaket, som hadde rektangulære overlappene spon av treverk, ble erstattet med et nytt karakteristisk sølvgrått skifertak, som fortsatt ligger der.
Ny restaurering i 1908
Restaureringsarbeidet til arkitekt Berner ble sterkt kritisert, både fra kirkelig og antikvarisk hold. I 1907 fikk arkitekt Heinrich Jürgensen i oppdrag av Fortidsminneforeningen å reise til Hedalen for å undersøke restaureringsarbeidet. I sin rapport reiser han sterk kritikk mot arbeidet. Blant annet sier han i omtalen av det nye koret at «det burde nedrives og bygges overensstemmende med den approberende plan». Koret er fortsatt ikke slik det opprinnelig ble foreslått i Berners plan, med sitteplasser i en sval-lignende utbygging.
Stavkirkedelen måtte restaureres på nytt allerede i 1908, for å gi den noe av middelalderkarakteren tilbake. Riksantikvar Harry Fett skal ha vært meget misfornøyd med restaureringen da han senere inspiserte arbeidet, i henhold til hva Ole Nerby forteller i avisa Valdres 8. august 1922.
Overskytende deler fra denne ombyggingen ble brukt der en manglet deler til Øye stavkirke.
Et eldre foto av østfasaden med korveggen og apsiden
Vestportalen i Hedalen stavkirke er en av de de flotteste og best bevarte portalene fra norsk middelalder. En sjelden detalj et lite utskåret dragehode, som stikker ned i den rektangulære døråpningen. Beslagene på døren i hovedinngangen antas å være like gamle som kirken. Treverket i døren er nyere.
Portalen i Hedal tilhører den såkalte Sogn-Valdres-stilen med rike utskjæringer og hevdes å ha likhetstrekk med de tilsvarende vestportalene i stavkirkene i Hopperstad og Borgund.
Alteret er et madonnaskap med et krusifiks foran; datert til siste halvdel av 1200-tallet
Kirken er ganske liten og enkelt innredet. De gråmalte benkene som finnes der i dag er fra forrige århundre. Opprinnelig var det ikke sitteplasser i de gamle stavkirkene, annet enn enkle benker langs veggene for de aller eldste og svake. Allmuen ellers måtte stå.
Prekestolen er fra 1699 og har baldakin. Den skal ha blitt rosemalt av Hovel C. Gaarder fra Nordre Land, trolig i 1776 (eller 1766).
Alteret består av et madonnaskap som er blitt bemalt, antakelig samtidig og av den samme rosemaleren som dekorerte prekestolen. Foran alteret er det et krusifiks, som kanskje har hengt foran koråpningen i den opprinnelige kirken. Dette utgjør et av de vakreste eksemplene på middelalderkunst fra den norske middelalderen.
I kirken finnes det også en kirkemodell, gjerne datert til rundt midten av 1200-tallet eller til siste halvdel av dette århundret. Den har form som et basilikalt sentralanlegg med et høyt tårn og korsarmer. Kunsthistoriker Bernt C. Lange påviste i 1958 at kirkemodellen, madonnaskapet og selve skulpturen opprinnelig hørte sammen som en felles enhet. Kirkemodellen var opprinnelig plassert på toppen av madonnaskapet, som en baldakinkroning. Madonnaskapet utgjør imidlertid i dag alteret i kirken.
Døpefonten er gjort a kleberstein i romansk stil og kan være fra et samtidig verk fra siste halvdel av 1100-tallet. Den har en høy konisk hatt og er fortsatt i bruk.
Kirkemodellen var baldakinkroning på madonnaskapet; siste halvdel av 1200-tallet
I kirken henger det også malerier fra tiden etter middelalderen.
Madonnafiguren
Madonnafiguren (kopi). Originalen er tidfestet til cirka 1230–1240.
Kirken har en berømt madonnafigur som nå er tilbake i kirken, hvor den oppbevares i et sikkert monter for å gi den et kontrollert miljø. Originalen, som av noen blir referert til som «Hedalsmadonnaen», er tidfestet til cirka 1230–1240.
Hedalsmadonnaen er gjort av eik og er 143 cm høy. I 1990 ble det besluttet at originalen måtte konserveres, samtidig som Riksantikvaren besluttet å få laget en kopi. Kopien ble returnert til Hedalen, mens originalen etter konservering skulle oppbevares ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Etter cirka 15 år ble imidlertid originalen og kopien byttet om, slik at originalen nå er tilbake i Hedalen stavkirke. Der blir hedalsmadonnaen oppbevart i et kontrollert miljø i et glassmonter, mens kopien nå oppbevares ved Kulturhistorisk museum.
Til kirken hører også et opprinnelig relikvieskrin. Den opprinnelige båren til skrinet er også ivaretatt, som den eneste av sitt slag. Dette er lagd av tre og messing og med bibelske motiver. Dette ble brukt som inspirasjon til kommunens våpenskjold. En annen inspirasjonskilde som ble brukt var Reinli stavkirke.
Relikvieskrinet har bilderelieffer på alle sider. Relieffene viser drapet på erkebiskopThomas Becket (1118–1170) den 29. desember 1170. Han ble drept ved alteret i Canterburykatedralen. Skrinet er tidfestet til perioden 1200–1250. Skrinet er 41cm langt og 35,7cm høyt, men dragehodene kommer i tillegg på hver mønespiss, samt med en mønekam mellom disse der et dobbeltkors er montert på midten.
Kirkeklokkene
Hedalen stavkirke har fem klokker, hvorav fire store kirkeklokker og ei såkalt messeklokke. To av klokkene henger i klokkestua på takrytteren, og to henger i støpulen. Den vesle messeklokka, også kalt «sanctusklokka», kunne presten ha i hånden og bruke fra alteret under messe eller ved gravplassen under begravelse.
Klokkene takrytteren
Den største klokka i klokkestua kan være fra midten av 1100-tallet, kanskje fra ei tidligere kirke i bygda. Den måler 45 cm i diameter og 56 cm høy inkludert krona. Den miste av klokkene i klokkestua har innskriften «FECIT AMSTELODAMI 1718». Man antar at Jahn Albert de Grave fra Amsterdam kan ha støpt den. De Grave støpte to klokker til Vang stavkirke (solgt og gjenreist i Polen i 1842–1844) i 1724.
Klokkene i støpulen
På ei inventarliste fra 1675 nevnes bare ei klokke i støpulen, men i 1704 nevnes to store klokker der. Christopher Blix Hammer (1720–1804) nevner ei klokke som kan ha blitt støpt av Hendrick ter Horst (ca. 1610–1660) fra Deventer i Nederland, men dette vet man ikke noe sikkert om i dag. Det har imidlertid blitt spekulert i om klokka kan ha blitt kjøpt brukt og hengt i støpulen mellom 1675 og 1704.
Den største av klokkene i støpulen er trolig fra 1300-tallet. Den har innskriften «+ NICHOL•AVSANGELVSMEFECI», altså Nicholaus Angelus gjorde meg eller Nicholaus engelskmann gjorde meg. Det har derfor blitt spekulert i om det var klokkestøper Nicholaus le Rous (d. 1361) fra Sussex som i sin tid gjorde klokka. Den minste klokka i støpulen har innskriften «STØBT AF M K SØBERG AAR 1821», noe som tilsier at det var Mathias K. Søberg i Vardal som støpte klokka.
Messeklokka
Messeklokker var vanlig i kirkene utover på 1200-tallet. Dette var typisk små håndholdte klokker som presten ringte med fra alteret. I Hedalen stavkirke er en god del av det katolske inventaret fra tiden før reformasjonen bevart, som døpefonten, alterskapet, madonnafiguren, relikvieskrinet og båra skrinet ble båret på, røkelseskar, en kysseplate, og messeklokka. Messeklokka skal ha vært i bruk etter et ras som fulgte av Storofsen i juli i 1789, da ni menneskeliv gikk tapt.
Sagnet om stavkirken i Hedalen
I kirken finnes et bjørneskinn (bjønneskinn) som er C-14-datert til tidsrommet 1290–1370.
Sagnet forteller at to jegere (noen hevder kun én jeger) skal ha gjenoppdaget kirken mange tiår etter svartedauden (1349–1350):
«Under svartedauden, midt på 1300-tallet, ble Hedalen lagt øde og dalen uframkommelig og gjengrodd av skog og kratt. En dag kom to jegere vandrende gjennom skogen. De fikk øye på en fugl i en tretopp. Den ene spente buen og skjøt. Pila bommet på fuglen, men like etter hørte jegerne en vakker klang.
De ble forundret og gav seg til å følge lyden. Jegerne hadde ikke gått lenge før de kunne skimte ei gammel kirke mellom trærne. For å sikre seg mot at dette var trolldom, kastet den ene ildjernet sitt over kirketaket.
Der jernet falt ned, ligger det i dag en gård som har navnet Ildjarnstad. Jegerne åpnet døra til kirka og gikk inn.
Rett ved alteret så han en bjørn som lå og sov. Jegerne skjøt bjørnen og flådde skinnet av den. Rester av dette skinnet henger fortsatt på veggen i sakristiet.»
Dette skal ha skjedd i 1558 og ble nedskrevet i kirkeboken i 1733. Lignende sagn er imidlertid knyttet til flere kirker i Norge. Gården Ildjarnstad (i dag skrevet Ildjanstad) finnes og ligger like ved stavkirken. Den har gårds- og bruksnummer 86/1 i Sør-Aurdal kommune.
Prestestugua
Prestestugua ved stavkirken i Hedalen
Utenfor kirkegården finnes en gammel to-etasjers bygning i laftet tømmer, den såkalte «Prestestugua». Byggestilen med svalgang og skorstein daterer den til samme epoke som renessansehusene i Valdres, altså i årene før og etter år 1700. I tillegg til å gi presten husly når han kom på besøk, ble bygningen brukt som lokal tingstue i gammel tid.
Prestestugua i Hedalen er nå museum for stavkirken der. Museet inneholder blant annet den opprinnelige kirkedøren og noen kirketekstiler fra 1600-tallet, men også noen eldre kunstverk, deriblant et maleri som skildrer historiske hendelser knyttet til Hellige Olav og lokalhistorien i Valdres. Prestestugua brukes dessuten fortsatt av Hedalen menighet og lokalsamfunnet til mindre samlinger, møter og avbrudd under lokale arrangementer.
Åpningstider og omvisning
Hedalen stavkirke har faste åpningstider i deler av sommersesongen, men kirken kan stenges for kortere tidsrom i forbindelse med kirkelige handlinger som bryllup, begravelser eller ordinære gudstjenester. De faste åpningstidene kan variere noe fra år til år, men det er normalt fra slutten juni til første del av august. Da er kirken åpen for besøk mandager og torsdager–søndager 11:00–17:00, men altså stengt tirsdager og onsdager. Det er også mulig å få omvisning utenom den faste sommersesongen, men slike besøk må forhåndsbestilles (i god tid) gjennom Sør-Aurdal kirkelige fellesråd.
Prisene for omvisning kan variere fra år til år. Ved privat omvisning utenom sesong tilkommer ei egen grunnavgift for å åpne kirken.
Referanser
123456(no)«Hedalen stavkirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
12 «Hedalen stavkirke», Den norske kirke bygg-ID 560, publisert i Kirkesøk, besøkt 9. desember 2025[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
