Bakgrunn
Herbert Wehner var sønn av skomakeren Robert Richard Wehner (1881–1937) og hans hustru, skreddersken Alma Antonie Wehner, født Diener (1881–1945). Faren var soldat under første verdenskrig og ble deretter med i en løsere sammenslutning av sosialdemokratiske, sosialistiske og kommunistiske soldater. Faren ble siden en fagforeningsmann som også var aktiv i SPD.
Herbert Wehner ble selv mer radikalt venstreorientert.
Politisk karriere
Han meldte seg inn i KPD (kommunistpartiet) i 1927 og ble valgt til parlamentet i Sachsen i 1930. Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 deltok Wehner i den kommunistiske motstandsbevegelsen. I 1935 reiste han til Moskva i eksil. Under tiden i Moskva 1935-1941 ble han medlem av partiets sentralkomité.
Etter å ha reist til Sverige 1941 for partiet, ble han i 1942 anholdt og arrestert der. Hans oppdrag i Sverige hadde vært for å bygge opp motstandsbevegelsen i Tyskland. Han ble satt i fengsel etter å ha blitt dømt til ett års straffarbeid ved Stockholms Rådhusrätt for ulovlig etterretningsvirksomhet. Wehner satt blant annet i Falun, Vänersborg og på Långholmen. Han ble under denne tiden ekskludert fra kommunistpartiet.
Han ble løslatt fra fengselet og tok så arbeide i Borås som tekstilarbeider. Wehner kom gjennom hele livet til å beholde kontakten til Sverige, blant annet gjennom sitt sommerhus på Öland.
Da han i 1946 vendte tilbake til Tyskland, til Hamburg, ble han medlem av SPD. Han kom etterhvert til å høre til partitoppen. Han stod partilederen Kurt Schumacher nær.
Han ble medlem av Forbundsdagen i 1949 og forble medlem til han trakk seg fra aktiv politikk i 1983. Han hadde en viktig rolle i forbindelse med Godesberg-programmet, hvor partiet avviste den marxistiske ideologi.
I 1966 ble han minister for indretyske forhold, en stilling som gjaldt forholdene rundt Tysklands daværende status som delt land, i Kurt Kiesingers CDU-SPD-regjering. Da SPD påtok seg regjeringsansvaret under ledelse av Willy Brandt, ble Wehner formann for SPDs gruppe i Forbundsdagen.
Under sin tid i Forbundsdagen ble han kjent for sin meget direkte stil; ofte kom han med personlige og fornærmende angrep på sine politiske motstandere. Han nådde å få nesten 80 irettesettelser av parlamentets formann.
Han døde i 1990 etter lengre tids sykdom.
Han regnes av Stiftung Orte der deutschen Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.
