| Hermann Knackfuss | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Hermann Joseph Wilhelm Knackfuß 11. aug. 1848  Wissen | ||
| Død | 17. mai 1915 (66 år) Kassel | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, kunsthistoriker, skribent, universitetslærer, kunstner, illustratør | ||
| Utdannet ved | Kunstakademie Düsseldorf | ||
| Søsken | Eduard Heinrich Knackfuss Hubert Knackfuß | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen Det tyske keiserrike | ||
Hermann Wilhelm Johann Knackfuss (født 11. august 1848 i Wissen, død 17. mai 1915 i Kassel) var en tysk maler og kunsthistoriker.
Knackfuss studerte ved Kunstakademie Düsseldorf (1865-1869), var med som soldat i den fransk-preussiske krig (1870–71), og fortsatte deretter kunststudiene under Eduard Bendemann, og senere under Eduard von Gebhardt. Han vant for to historiske bilder den store statsprisen i 1874, og dessuten et statsstipend, som kunne finansiere hans videre studier i Roma (1875–78). Han underviste så som professor i Kassel i anatomi ved the Cassel-akademiet (fra 1880) og så i kunsthistorie (fra 1890).
Han utførte allegoriske og historiske malerier i Strassburgs jernbanestasjon, i Tøyhuset i Berlin, i regjeringsbygningene i Kassel og for keiser Vilhelm IIs regning Keiserens inntog i Jerusalem 1898 (1903), Keiserens inntog i Damaskus 1899 med flere. Etter utkast av keiseren utførte han et par politisk-symbolske malerier (Den gule fare m.fl.). Han foretok lange reiser rundt i Italia, Hellas, Spania, Lilleasia, Egypt og i 1898 i keiser Wilhelm IIs gølge til Palestina. Mange av hans verker har motiver fra disse land.
Han anferdiget også verker for katolske og protestantiske kirker, blant annet glassmalerier. Disse verkene anses å vitne om hans heller lunkne religiøsitet. Han var av katolsk bakgrunn og en av hans brødre gikk inn i dominikanerordenen, men selv praktiserte han ikke sin tro.
Fra 1890 fikk hans malerkunst mer preg av impresjonismens metoder.
Knackfuss var også portrettmaler og en svært produktiv tegner. Han var også kunsthistorisk forfetter og utgav Deutsche Kunstgeschichte (to bind, 1888), påbegynte i 1895 en serie rikt illustrerte kunstnermonografier, av hvilke han selv forfattet atskillige, og utgav 1897–1903 Allgemeine Kunstgeschichte (tre deler, for de meste forfattet av Max G. Zimmermann og W. Genzel).
Som uttrykk for det akademiske historiemaleri og illustrator av borussisk (prøyssisk) historie er hans verk etter 1945 i stor grad falt offer for glemselen, også fordi mange av hans verker ble ødelagt under eller etter annen verdenskrig. Han huskes dermed for det meste bare for sine mange künstnerbiografier, blant annet viktige biografier om van Dyck, Velasquez, Tizian og Rembrandt.