



En hjell, fiskehjell eller fiskehesje er et reisverk eller stillas, vanligvis av tre, for utendørs tørking av usaltet fisk, særlig torsk, sei, hyse, lange og brosme, for å lage tørrfisk.
Den eldre og alminneligste formen bærer fisken på tynne granspirer, råved, som er anbrakt vannrett og i samme høyde to–tre meter over bakken. En nyere, mindre plasskrevende form, pyramidehjellen (fiskehesjer), har form som et hustak med møne som ligger seks til åtte meter over grunnen. Fisken henger her på stålstenger, som er spent vannrett i to takflater.
Hjell var et helt nødvendig hjelpemiddel for tørrfiskproduksjon i større kvanta, og er sikkert brukt i norske fiskeridistrikter allerede i middelalderen, da eksporten av tørrfisk til markedene i Europa kom i gang.
Hjell brukes fremdeles til tørking av torsk og sei i store kvanta. På Ona på Romsdalskysten, som var Norges sydligste fiskevær, brukte en også disse hjellene til å tørke små brosme, fiskehoder og torskerygger som var avfall fra klippfiskproduksjon.
Det var tidligere bare mulig å henge opp fisken i vinterhalvåret, fordi det gikk mark i den om sommeren. Det gode seifisket om sommeren var lenge vanskelig å utnytte til fulle, fordi det ikke fantes effektive måter å konservere den på. Dette endret seg imidlertid i 1912, da den trekantede seihesja ble oppfunnet av Jens Eriksen fra Bø i Vesterålen. Den gjorde det mulig å tørke sei også om sommeren. Konstruksjonen holdt de to halvdelene av tørrfisken fra hverandre, slik at marken ikke fikk gode nok vekstvilkår.