| Hortulan | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Emberiza hortulana Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| hortulan | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Familie | Buskspurvfamilien | ||
| Slekt | Emberiza | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
| ver 3.1 LC — Livskraftig | |||
| Norsk rødliste: | |||
CR —
Kritisk truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | jordbrukslandskap, skog | ||
| Utbredelse: | |||
| | |||

Hortulan (Emberiza hortulana) er en fugl i buskspurvfamilien. Hortulanen blir ca. 16 cm lang og veier mellom 20 og 26 gram. Hannen har olivengrått hode og bryst, lysegul strupe og skjeggstripe og lys ring rundt øyet. Nebbet er lyserødt og buken orangebrun. Hunnen ligner på hannen, men har mindre klare farger og mørkstreket bryst og isse. Hortulanens sang minner om gulspurvens, men er kortere og langsommere.
Hortulanen er i hovedsak frøspiser, men kan også ta smådyr. Ungene fôres gjerne med insekter. Spillkorn er viktig føde for hortulanen rett etter ankomst om våren, og senere på året hentes mye insekter i kornåkre. Alle norske hekkeplasser lå ved dyrket mark.
Hortulan var tidligere knyttet til kulturlandskapet, men hekker nå bare på brannfelt, hogstfelt, torvmyrer og noen nydyrkingsområder. I Norge på 2000-tallet var hortulanen regnet som en svært sjelden hekkefugl. Arten hekket i et kjerneområde i Hedmark og noen få par holdt til i Oppland og Akershus. I Norge sto hortulanen på den nasjonale rødlisten i kategorien "kritisk truet". Hovedårsaken til bestandsnedgangen på 2000-tallet var trolig at bestanden allerede var liten og isolert. Den norske bestanden var i 2006 på bare 110 syngende hanner. I 2025 ble hortulan antatt så godt som utryddet i Norge. Det eksisterte fortsatt to eksemplarer av hortulan ved utgangen av 2025, men begge er hanner og mangler partnere.
En tilsvarende tilbakegang har funnet sted over store deler av Europa. Hortulanens utbredelse strekker seg fra Europa østover gjennom Russland til Mongolia og sør til Middelhavet og Lilleasia. Nedgangen ellers i Europa skyldes trolig i stor grad endringer i jordbruket. Færre husdyr, mindre beitemark, færre kantsoner og mer sprøyting er negativt for hortulanen. Av andre negative faktorer kan bruk av kvikksølvbeiset korn (som antagelig forårsaket krakket på 1950-tallet), endringer i klimaet i Europa, tørke i overvintringsområdene i Afrika og fangst, ha bidratt til bestandsnedgangen.
Helt siden romertiden har hortulaner blitt fanget under høsttrekket og fôret opp til de er tykke. Hortulaner blir fortsatt betraktet som en delikatesse og storstilt fangst foregår fremdeles enkelte steder ved Middelhavet. Det er beregnet at omtrent 30 000 hortulaner ble fanget hvert år i Frankrike, selv om hortulanen har vært fredet i Frankrike siden 1999. Franske jegere hadde lenge en tanke om at de likevel drev bærekraftig jakt på fuglen og at bestanden var rik, derfor ble det tross forbudet drevet fangst på den. Det ble bevist via forskningsprosjekt, delvis finansiert av franske jegerforbund, at fransk jakt gikk merkbart ut over den vesteuropeiske bestanden, ettersom hortulan er en trekkfugl. Etter at dette ble bevist ble det ikke registrert fransk fangst i 2017 eller 2018, ifølge NMBU i 2019. Professor Svein Dale fra NMBU, var med på det internasjonale forskningsprosjektet der dette ble klargjort.