Hugh MacDiarmid

Tidlig liv og forfatterskap

MacDiarmid ble født i Langholm i den skotske regionen Dumfries and Galloway. Etter å ha forlatt skolen i 1911 arbeidet han som journalist i fem år. Han gikk deretter inn den britiske hærens medisinske korps under den første verdenskrig. Etter krigen giftet han seg og vendte tilbake til journalistikken. Hans første bok, Annals of the Five Senses (1923) var en blanding av prosa og poesi på engelsk, men han vendte seg deretter til skotsk for en rekke bøker, noe som kulminerte i hva som antagelig var hans beste verk, det boklange diktet «A Drunk Man Looks at the Thistle». Det er betraktet som det viktigste lange diktet i 1900-tallets skotske litteratur. Etter dette utga han flere bøker med dikt både på skotsk og engelsk.

Politikk og senere karriere

I 1928 bidro MacDiarmid til å grunnlegge Det skotske nasjonalpartiet, skjønt han var allerede medlem av det britiske kommunistpartiet. I løpet av 1930-tallet ble han fordrevet fra nasjonalistpartiet for å være kommunist, og ble samtid utvist fra kommunistpartiet for være skotsk nasjonalist. Fra 1931, mens han var i London, og fram til 1943, etter at han hadde reist fra øya Whalsay på Shetland for vernepliktig krigsarbeid i Glasgow, ble han overvåket av den britiske etterretningstjenesten. I 1949 satte George Orwell sammen en liste over kommunistsympatisører for etterretningsvesenet. Han inkluderte MacDiarmid på denne listen og i 1956 meldte MacDiarmid seg på nytt inn i kommunistpartiet.

Under navnet Christopher Grieve sto han til valg i valgkretsen Glasgow Kelvingrove som kandidat for det skotske nasjonalistpartiet i parlamentsvalget i Storbritannia 1950, og kom sist med 639 stemmer. Han sto også mot konservative Alec Douglas-Home i valgkretsen Kinross and Western Perthshire for kommunistpartiet ved valget i 1964 og fikk kun 127 stemmer. MacDiarmid listet opp «anglofobi» (frykt for England og engelskmenn) blant hans hobbyer i omtalen av seg i Who's Who. Han døde da han var 86 år gammel i Edinburgh.

Senere skrifter

Da hans interesse for vitenskap og lingvistikk økte vendte MacDiarmid mer og mer mot engelsk for uttrykke seg, noe som også påvirket hans poesi. Hans ambisjon var å leve opp til Rainer Maria Rilkes maksime at «dikteren må vite alt» og skrive poesi som inneholdt all kunnskap. Som et resultat er mange av diktene i Stony Limits (1934) og senere bind en form for poesi som gjenbrukte tekster fra et mangfold av kilder. På samme vis som han benyttet Jamesons dialektordbok for sine dikt i «syntetisk skotsk», benyttet han Chambers Twentieth Century Dictionary for dikt som «On a Raised Beach». Andre dikt, inkludert «On a Raised Beach» og «Etika Preobrazhennavo Erosa» benyttet omfattende prosaavsnitt.

Denne litterære praksisen, særlig i diktet «Perfect», førte til beskyldninger om plagiat fra tilhengerne av den walisiske poeten Glyn Jones. MacDiarmids svar var «Jo større plagiat, jo støtte kunstverk». Den største bragden til denne senere poesien er forsøket på å fange ideen om en verden uten en gud i en episk skala og hvor poesiens fakta er vitenskapelig beviselig. I hans kritiske verk Lives of the Poets slo Michael Schmidt fast at Hugh MacDiarmid «hadde tegnet opp kartet for skotsk poesi på nytt og påvirket hele konfigurasjonen til engelsk litteratur».