Hydrofluorokarboner (HFK) er organiske forbindelser som inneholder hydrogen, karbon og fluor, og er den mest vanlige typen av perfluorkarboner. HFK er ofte brukt i klimaanlegg, som kjølemedium i stedet for eldre klorfluorkarboner som for eksempel R-12 og klorfluorkarboner som for eksempel R-21. De er ikke så skadelig for ozonlaget som de forbindelsene de erstatter, men de bidrar til global oppvarming. Deres konsentrasjoner i atmosfæren og bidraget til menneskeskapte utslipp av klimagasser er raskt økende, noe som gir internasjonal bekymring for disse gassenes bidrag til strålingspådriv.
Fluorkarboner med noen C–F-bindinger oppfører seg på samme måte som det overordnede hydrokarbonet, men deres reaktivitet kan forandres vesentlig. For eksempel både uracil og 5-fluorouracil er fargeløs, krystallinsk stoff med høyt smeltetemperatur, men det siste er et virksomt stoff for kreftbehandling. Bruk av C–F-bindinger i farmasien skyldes denne endrede reaktiviteten. Flere legemidler og plantevernmidler inneholder bare ett overordnet fluorid eller en trifluoromethyl-gruppe.
I motsetning til andre drivhusgasser som inngår i Parisavtalen, blir hydrofluorkarboner tatt opp i andre internasjonale forhandlinger.
New York-Erklæringen om skog fra september 2016 oppfordret til global reduksjon for bruken av fluorholdige gasser. På grunn av disse kjemikalienes bidrag til klimaendringer deltok forhandlere fra 197 land i et toppmøtet i FNs miljøprogram i Kigali i Rwanda den 15. oktober 2016. Det ble nådd en juridisk bindende avtalen for å fase ut HFK i et tillegg til Montreal-Protokollen.