Det internasjonale fonetiske alfabetet, eller på engelsk: the International Phonetic Alphabet (IPA), er et standardisert fonetisk alfabet som språkforskere og andre folk bruker når de trenger å representere språklyder direkte. Ved å bruke IPA kan man vise presis uttalelse uten flertolkning og forskjellene mellom skriftspråk i verden.
IPA inkluderer mest symboler fra det latinske og greske alfabetet eller modifiserte bokstaver fra disse som snudde bokstaver eller stilistiske alternativer. Noen symboler stammer også fra latinsk tegnsetting, slik som symbolet <ʔ> for den glottale plosiven (opprinnelig et apostrof, men senere gitt form som et slags spørsmålstegn), og ett, ʕ, ble inspirert av den arabiske bokstaven <ﻉ> 'ain.
Lydverdien av konsonantene som er tatt fra det latinske skriftsystemet svarer til bruken i fransk og italiensk, men ligger også nær opp til bruken i andre europeiske språk. [b], [d], [f], (hard) [ɡ], [l], [m], [n], [p], (ustemt) [s], [t], [v], [z]. Engelsk uttale ligger til grunn for [h], [k], og [w]
De andre symbolene fra det latinske alfabetet, [c], [j], [q], [r], [x], og [y], svarer til uttalen disse bokstavene representerer i forskjellige andre språk. [j] har den slaviske og germanske uttalen av <j> og engelsk y i yoke; [y] har den skandinaviske og gammelengelske uttalen: finsk y, tysk y eller ü, fransk u, nederlandsk u.
