| Ignatius Rieder | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1. feb. 1858 Großarl | ||
| Død | 8. okt. 1934 (76 år) Salzburg | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1881–), katolsk biskop (1911–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ignatius Rieder (1858–1934) var katolsk erkebiskop av Salzburg mellom de to verdenskrigene.
Foreldrene hans var snekkeren Anton Rieder og hans hustru Maria født Ammerer; Ignatius var den tredje av fem sønner, ingen av de andre overlevde ungdomsårene. Han fikk sin utdannelse ved Borromäum i Salzburg-Parsch og sine studier ved det teologiske fakultetet i Salzburg.
Han ble presteviet den 17. juli 1881 og var først cooperator i Rauris, deretter religionslærer ved Borromäum i 1882 og spiritual ved Salzburg-seminaret i 1887. I 1892 tok han doktorgraden (Sub auspiciis Imperatoris) og i 1895 ble han professor i kirkehistorie i Salzburg med undervisningsoppdrag i kanonisk rett.
Rieder ble utnevnt til hjelpebiskop av Salzburg og titulærbiskop av Sura den 2. januar 1911. Han ble ordinert til biskop av erkebiskop kardinal Johannes Baptist Katschthaler den 14. mars samme år. Medkonsekratorer var biskop Balthasar Kaltner av Gurk, og biskop Rudolph Hittmair av Linz.
Den 12. august 1918 ble han utnevnt til erkebiskop av Salzburg, etterfølgende Balthasar Kaltner, og ble innsatt den 15. desember samme år.
Sosiale prosjekter og verdensmisjon var fokus for hans arbeid. Rundt 1920 støttet han den fremvoksende Caritas-forening. Han talte ofte på kvelder organisert av den salige Maria Theresia Ledóchowska i Salzburg for å øke bevisstheten om de afrikanske misjoner.
Rieder opprettholdt nære kontakter med den keiserlige familie selv etter monarkiets fall.
I 1923 brakte han misjonærene av det kostbare blod inn i landet så vel som De barmhjertige brødre, som deretter passet på Cajetan-kirken og sykehuset. I 1926 sørget han for at en filial av pallottinerne ble etablert i Salzburg. En spesiell bekymring for erkebiskopen var reetableringen av det (katolske) universitetet i Salzburg, men dette målet forble uoppnådd under hans embetsperiode.
I tråd med lange tradisjon med Salzburgs fyrsterkebiskopers støttere av kunsten, tillot Rieder Jedermann-forestillingene på katedralplassen. De første forestillingene, som skulle bli høydepunktet i byens kulturliv, fant sted i 1920. Medgrunnleggeren av Salzburg-festivalen, Max Reinhardt, kalte Ignatius Rieder, som også var en entusiastisk tilhenger av festivalideen, «den engleaktige erkebiskop«». Rieder ble irettesatt av den antisemittiske leir i Salzburg på grunn av skuespillene, for selv om stykket var av dypt kristent innhold, var den fremtredende regissøren en jøde. I en kort periode tillot han også fremføringen av Salzburger großes Welttheater under Reinhardt i Salzburg Kollegienkirche.
I løpet av årene av hans episkopat var det bølger av arbeidere som forlot kirken. Likeledes økte fiendtlighetene mellom konservative (Heimwehr) og sosialister (Schutzbund); I løpet av disse årene økte salzburgernes entusiasme for nasjonalsosialismen.
I 1934 tillot han også filming i Kollegienkirche for første gang med deltakelse av det tilstedeværende presteskap.
Erkebiskop Rieder ble gravlagt i krypten til Salzburg-katedralen.
Hans episkopalgenealogi er: