Impromptu betyr på stående fot eller improvisert, og er en musikalsk komposisjon i fri form, vanligvis for et soloinstrument som for eksempel piano. Ordet er også kjent som tittelen på ett av Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt.
Første registrerte bruk av begrepet impromptu i denne betydningen skjedde i 1817 i Allgemeine musikalische Zeitung, der utgiveren brukte det til å beskrive et pianostykke av Voříšek.
Det tok ikke lang tid før den første generasjonen av romantiske komponister fanget opp idéen:
- Jan Václav Voříšek var den første som komponerte impromptu-stykker, i 1822.
- Franz Schubert publiserte to sett à fire impromptu-stykker for piano op. 90 og 142 (1827). Etter hans død har 3 andre stykker som aldri fikk navn ("Klavierstücke") tidvis blitt referert til som impromptu-stykker.
- Robert Schumanns Variasjoner over et tema av Clara Wieck betegnet han som impromptu, publisert som op. 5. (1833)
- Frédéric Chopin komponerte 4 impromptu-stykker (1835-1842), deriblant det velkjente Fantaisie-Impromptu.
- Franz Liszt komponerte et impromptu-stykke i Fiss-dur (ofte kjent som Nocturne) og et pianostykke kalt Valse-Impromptu.
- Jean Sibelius komponerte seks impromptu-stykker for piano op. 5 (1893)
- Aleksandr Skrjabin komponerte ni impromptu-stykker for piano (1891-95)
Impromptu-formen var populær gjennom hele det 19. århundre.
I det 20. århundre blir det færre eksempler på komponister som gir komposisjoner navnet impromptu:
- Gabriel Fauré komponerer seks impromptu-stykker mellom 1881 og 1913.
- Maurice Journeau komponerer seks impromptu-stykker mellom 1971 og 1974.
- Donald Martino komponerer Fantasies and Impromptu i 1980.
- En av Queens komposisjoner, fremført på Wembley Stadion i 1986 fikk navnet Impromptu.