Reductio ad absurdum (latin for «tilbakeførsel til det meningsløse»), apagogisk argument (gresk ἀπαγωγή [apagōgē] = «bortledning») eller bevis ved kontradiksjon (latin contradictio = «motsigelse») er en form for bevisførsel i logikken. Beviset går ut på at usannheten av et utsagn er vist når man kan dedusere (avlede) en kontradiksjon (selvmotsigelse) fra dette utsagnet. Sannheten av et utsagn kan bevises indirekte når dette utsagnets negasjon (nektelse) på denne måten kan «føres ad absurdum» (eller «reduseres ad absurdum»).
Utsagnslogisk kan en reductio ad absurdum formaliseres på en av de følgende måtene (der «∧» står for «og», «¬» for «ikke», og «→» for «hvis–så»):
Eksempelet med en minste positiv brøk er et tilfellet av den første formaliseringen:
Hvis en kontradiksjon er utledet fra et sett med premisser, viser dette at minst ett premiss er usant; men andre metoder må benyttes for å avgjøre hvilket.
I intuisjonistisk logikk anerkjennes bevisførslene 1 og 3, men ikke 2 og 4.
Det fins noen varianter av bevisførselen, som ofte omtales som «reductio ad absurdum» (i vid forstand), men egentlig utgjør svakere bevisformer:
De to første formene er logisk allmenngyldige og kan derfor regnes som tvingende bevis.
Den tredje formen er bare gyldig i den grad det er absolutt sikkert at utledningen representerer en umulighet – men siden empiriske (f.eks. fysiske) utsagn aldri er sikre, kan ikke en reductio ad impossibile regnes som noe bevis i egentlig forstand. «Beviset» er uansett aldri sikrere enn den empiriske kunnskapen som legges til grunn.
De to sistnevnte formene kan ikke kalles bevis i det hele tatt, men fungerer kun som et mer eller mindre plausibelt argument eller som et retorisk virkemiddel. I hverdagsspråket brukes «reductio ad absurdum» gjerne i en av disse siste betydningene.
Uttrykket kan spores tilbake til gresk (ἡ ἐις ἄτοπον ἀπαγωγη [hē eis átopon apagōgē] = «reduksjon til det umulige»). Det ble bl.a. brukt av Aristoteles.