Gangbergarter eller intrusive bergarter, er en av de tre hovedgruppene av magmatiske bergarter, de andre er dypbergart, og dagbergart. Når smeltet steinmasse trenger seg inn i sprekker eller gangveier i berget og størkner i disse gangene, blir de til gangbergarter.
Hos gangbergartene har magmaen størknet i gangene der magmaen har blitt presset opp til jordoverflaten. Det vil si at når den vulkanske aktiviteten har stoppet opp, er en gangbergart den bergarten som dannes av den resterende magmaen i vulkanens rør opp til jordoverflaten. Temperaturen synker nokså hurtig og trykket er relativt lavt i forhold til trykket dypbergartene blir utsatt for. Avkjøling har skjedd forholdsvis hurtig. Bergarten har ikke hatt tid på seg til å utvikle store krystaller, derfor ligger krystallene sjelden i et organisert mønster (krystallstruktur), de har ofte ulik størrelse og er ofte små. Bergarten kan kalles et umiddelbart resultat av en vulkansk aktivitet.
De intrusive gangbergartene har på grunn av langsom størkning ofte store mineralkorn som kan ses godt med det blotte øyet, og dermed studeres utfra bergartenes tekstur. For gangbergartene er det også mulig å klassifisere dem ved å studere hvordan de har trengt inn (intrudert) i det omkringliggende fjellet. Viktige intrusivformer i annet fjell er høy-domet batolitt (batholithe), sylinder (stock), lav-domet lakolitt (laccolithe), horisontal laggang (sill), og vertikal gang (dike). Eksempelvis opptrer diabas oftest i vertikale ganger, mer sjeldent også i horisontale lagganger.

De vanligste gangbergartene, med tillegg av viktige typer i Norge, er:
Gangbergarter dominerer ofte inne i kjernen av store fjellkjeder, og kommer til overflaten når dagberglagene ovenfor slites bort gjennom erosjon. Store belter av intrusivbergarter finnes i dagen Midt-Sverige, ytre Trøndelag, og på ulike steder i Oslofeltet, herunder Kolsås. Pegmatitt finnes i Østfold, Vestfold, Bamble, Iveland og Evje. Det er ganger av diabas i store deler av grunnfjellet samt Oslofeltet.