Isolasjonisme
Isolasjonisme er en diplomatisk politikk som har som mål å holde et land utenfor konflikt og internasjonalt engasjement.
Isolasjonisme forbindes særlig med amerikansk utenrikspolitikk frem til midten av 1900-tallet, der isolasjonsime var rådende tenkemåte. Amerika lå geografisk langt unna Europa, og mange ønsket å gjøre USA til et alternativ til den gamle verden ved å ikke blande seg inn i internasjonal politikk. I USA oppstod også en etnisk isolasjonisme, som ønsket å påvirke europeisk politikk ved å ikke blande seg inn. Italienske, tyske eller irske utvandrere motsatte seg at USA skulle delta i første verdenskrig mot deres tidligere hjemland.
Flere land har gjennom historien ført en isolasjonistisk politikk:
- Albania hadde i 1970-årene selvberging som politisk og økonomisk prinsipp, men var frem til 1978 var nært alliert med Kina. Etter Mao Zedongs død ble forholdet dårligere, og da Kina stoppet sin støtte til Albania så landet reelt måtte klare seg selv ble det snart mangel på en rekke varer.
- Bhutan hadde frem til 1999 ingen TV-stasjoner eller internett som følge av en isolasjonistisk kulturpolitikk som ønsket å verne kultur og miljø fra ytre påvirkning.
- Japan hadde førte under Tokugawa-shōgunatet en politikk kalt kaikin fra 1641 til 1853 som forbød kontakt med de fleste andre nasjoner.
- Kina innførte fra 1369 frem til 1567 lover kalt Haijin (海禁), som skulle forby privat handel med skip for slik å stoppe piratvirksomhet. Forbudet førte til redusert handel og mer smugling.
- Korea, under Keiser Gojong førte en isolasjonistisk politikk i 1860-årene og forfulgte katolikker. Etter frigjøringen fra Japan i 1945-1948 og delingen av Korea innførte Kim Il-sung et isolasjonistisk totalitært regime i Nord-Korea.
- Paraguay stengte sine grenser i 1814 og frem til 1840 da diktatoren José Gaspar Rodríguez de Francia døde. I perioden fikk utlendinger som kom til Paraguay ikke reise ut igjen, og skriftestoler ble omgjort til militære vaktposter for å redusere europeisk innflytelse i landet.