Israels forsvar (hebraisk: צְבָא הַהֲגָנָה לְיִשְׂרָאֵל, Tzva HaHagana LeYisra'el; vanlig forkortelse צה"ל, uttalt Tzahal; engelsk: Israel Defense Forces, IDF) er Israels samlede væpnede styrker.
Forsvaret ble opprettet 26. mai 1948 under Den arabisk-israelske krigen i 1948, da statsminister og forsvarsminister David Ben-Gurion undertegnet forordningen som samlet de tidligere jødiske forsvarsorganisasjonene i én nasjonal hær under demokratisk, statlig kommando.
IDFs erklærte hovedoppgave er å forsvare staten Israels eksistens, selvstendighet, territorium og innbyggere mot militære angrep og terrorisme. Forsvaret er underlagt den israelske regjeringen og forsvarsdepartementet. Forsvarssjefen leder generalstaben og har den høyeste militære graden i Israel.
Historie
Forløpere
Før opprettelsen av Israel ble den jødiske befolkningen i Palestinamandatet forsvart av flere organisasjoner. Den største var Haganah, grunnlagt i 1920 som svar på voldelige angrep mot jødiske lokalsamfunn. Haganahs operative elitestyrke var Palmach. Mindre organisasjoner omfattet Irgun og Lehi.
Jødiske soldater hadde også tjenestegjort i de britiske styrkene under andre verdenskrig, blant annet i Den jødiske brigaden. Denne militære erfaringen fikk betydning ved opprettelsen av Israels regulære forsvar.
Etter Israels uavhengighetserklæring 14. mai 1948 ble landet angrepet av styrker fra Egypt, Transjordan, Syria, Libanon og Irak. Behovet for en samlet kommandostruktur var derfor umiddelbart. Haganah, Palmach, Irgun og Lehi ble oppløst som selvstendige militære organisasjoner, og soldatene ble innlemmet i IDF.
Opprettelsen av IDF innebar at militær makt skulle være underlagt staten fremfor politiske partier eller private militser. Konflikten rundt våpenfartøyet Altalena i juni 1948 ble et avgjørende oppgjør om dette prinsippet.
Krigen i 1948
IDF ble opprettet midt under krigen om Israels uavhengighet. Den nye hæren var dårlig utrustet, manglet tunge våpen og måtte samtidig integrere soldater fra ulike organisasjoner og et stort antall nye innvandrere.
Ved våpenstillstanden i 1949 hadde Israel slått tilbake de invaderende hærene og sikret statens fortsatte eksistens. Krigen kostet Israel omkring 6 000 drepte soldater og sivile, nær én prosent av landets daværende jødiske befolkning.
1956 til 1973
Under Suezkrisen i 1956 rykket israelske styrker inn på Sinaihalvøya etter flere år med grenseangrep, egyptisk støtte til fedayeen-grupper og blokade av israelsk skipsfart. Operasjonen ble gjennomført i samarbeid med Storbritannia og Frankrike. Israel trakk seg senere tilbake fra Sinai.
I juni 1967 innledet Israel et forkjøpsangrep mot Egypt etter egyptisk styrkeoppbygging på Sinai, utvisningen av FNs fredsbevarende styrke og stengingen av Tiranstredet. Jordan og Syria deltok deretter i krigen. Etter seks dager kontrollerte Israel Sinai, Gazastripen, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Golanhøydene.
Under Jom kippur-krigen i 1973 ble Israel overrasket av et samordnet egyptisk og syrisk angrep. IDF led store tap i de første dagene, men gjenvant initiativet og rykket senere inn på egyptisk og syrisk område. Krigen førte til omfattende interne undersøkelser og endringer i israelsk etterretning, mobilisering og militær doktrine.
Libanon og palestinsk terrorisme
Fra slutten av 1960-årene gjennomførte Palestinas frigjøringsorganisasjon og andre væpnede grupper terrorangrep, kapringer, rakettangrep og grenseoperasjoner mot israelske mål.
Israel invaderte Libanon i 1982 med det uttalte formålet å fjerne PLOs militære infrastruktur fra grenseområdet. PLOs ledelse ble tvunget ut av Beirut, men krigen utviklet seg til et langvarig og omstridt israelsk nærvær i Sør-Libanon. Israel trakk sine styrker ut i 2000.
IDF ble også brukt under den første og andre intifadaen, der israelske sivile og militære mål ble rammet av blant annet skytinger, bomber og selvmordsangrep. Militære operasjoner på Vestbredden og i Gaza ble samtidig sterkt kritisert på grunn av sivile tap, arrestasjoner og ødeleggelser.
Gaza og Hizbollah
Israel trakk alle permanente militære styrker og alle israelske bosettere ut av Gazastripen i 2005. Hamas tok kontroll over området i 2007 etter væpnet konflikt med Fatah.
Etter tilbaketrekkingen ble Israel utsatt for omfattende rakett- og granatangrep fra Hamas, Palestinsk Islamsk Jihad og andre grupper i Gaza. Dette førte til flere større militære konflikter og operasjoner.
Libanon-krigen 2006 begynte etter at Hizbollah gjennomførte et grenseangrep, drepte israelske soldater og tok to soldater til fange. Hizbollah avfyrte flere tusen raketter mot israelske byer. Krigen avdekket svakheter i IDFs logistikk, reserveberedskap og bakkestyrker, og førte til omfattende reformer.
Angrepet 7. oktober 2023
Den 7. oktober 2023 gjennomførte Hamas og andre palestinske væpnede grupper et omfattende angrep fra Gazastripen. Omkring 1 200 mennesker ble drept i Israel, de fleste sivile, og 251 mennesker ble tatt som gisler.
Angriperne gikk målrettet inn i israelske lokalsamfunn og på Nova-festivalen. FN-kommisjoner og menneskerettsorganisasjoner har dokumentert drap på sivile, kidnappinger, mishandling, seksuell vold og vilkårlige rakettangrep som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Israel erklærte krig mot Hamas og innledet en omfattende luft- og bakkeoperasjon i Gaza. Krigen utviklet seg til en konflikt på flere fronter, med angrep fra Hizbollah i Libanon, iranskstøttede militser i Syria og Irak, Houthi-bevegelsen i Jemen og direkte iranske rakett- og droneangrep mot Israel.
Oppgaver og kommandostruktur
IDF er underlagt sivil politisk kontroll. Regjeringen har ansvaret for den overordnede sikkerhetspolitikken, og forsvarsministeren fører tilsyn med forsvaret. Forsvarssjefen leder generalstaben og rapporterer til regjeringen gjennom forsvarsministeren.
IDF er én samlet forsvarsorganisasjon, men har tre hovedgrener:
Mossad og Shin Bet er separate statlige etterretnings- og sikkerhetsorganisasjoner og inngår ikke organisatorisk i IDF. Mossad og Shin Bet er knyttet til statsministerens kontor, selv om de samarbeider tett med IDF og militær etterretning.
Verneplikt og personell
Israel har et verneplikts- og reservesystem som følge av landets størrelse og sikkerhetssituasjon. Verneplikt begynner normalt ved 18 års alder.
Menn som innkalles, tjenestegjør normalt i minst 32 måneder, og kvinner normalt i minst 24 måneder. Tjenestetiden kan være lengre i enkelte kamp-, leder- og spesialiststillinger.
De fleste jødiske borgere samt drusiske og sirkassiske menn omfattes av verneplikten, med ulike lovfestede unntak. De fleste muslimske og kristne arabiske borgere er unntatt, men kan melde seg frivillig. Beduiner, kristne arabere og muslimske arabere tjenestegjør i flere avdelinger på frivillig grunnlag.
Kvinner har tjenestegjort i IDF siden opprettelsen. Antallet kampstillinger som er åpne for kvinner, har blitt utvidet, og kvinner tjenestegjør blant annet i infanteri, luftvern, artilleri, etterretning, flyvåpen og grenseforsvar.
Etter førstegangstjenesten blir mange soldater overført til reservestyrkene. Reservepersonellet gjør det mulig å utvide forsvaret raskt under krig eller nasjonal krise. Systemet medfører samtidig betydelige økonomiske og sosiale belastninger for reservister, familier og arbeidsgivere.
Verneplikten for ultraortodokse jødiske menn har vært gjenstand for langvarig politisk og juridisk konflikt. Ordninger som har gitt mange religionsstudenter utsettelse eller fritak, har blitt utfordret i Israels høyesterett og i Knesset.
Militær doktrine
Israels grunnleggende sikkerhetsdoktrine er formet av landets begrensede geografiske dybde, lille befolkning og historiske erfaring med kriger og terrorangrep.
Sentrale elementer har vært:
tidlig varsling og etterretning
avskrekking
rask mobilisering av reservestyrker
luftoverlegenhet
offensiv manøver inn på fiendens territorium
kortest mulig krigsvarighet
beskyttelse av sivilbefolkningen
teknologisk overlegenhet
Erfaringene fra Jom kippur-krigen, Libanon, rakettangrep fra Gaza og Libanon samt angrepet 7. oktober 2023 har ført til gjentatte endringer i doktrinen.
Israel har utviklet et flerlags rakett- og missilforsvar:
Systemene er utviklet gjennom israelsk forskning og omfattende samarbeid med USA.
Etisk regelverk og militær rett
IDFs etiske regelverk kalles The Spirit of the IDF. Det fremhever blant annet statens forsvar, menneskeverd, ansvar, disiplin, menneskeliv og renhet i våpenbruk.
Prinsippet om renhet i våpenbruk sier at soldaten bare skal bruke makt når det er nødvendig for oppdraget, og skal søke å unngå skade på sivile, fanger, deres verdighet og eiendom.
Det etiske regelverket er en norm for soldatenes opptreden, men avgjør ikke i seg selv om reglene er fulgt i en bestemt hendelse.
Det militære rettssystemet består blant annet av:
militære domstoler
militærpolitiets etterforskningsavdeling
militær påtalemyndighet
militært forsvarerkorps
militæradvokaten
Militæradvokaten er IDFs øverste juridiske myndighet. Militæradvokaten gir bindende juridiske råd, beslutter om mulige lovbrudd skal etterforskes og kan reise tiltale mot soldater og offiserer.
Avgjørelser kan underlegges sivil kontroll og prøves av Israels riksadvokat og høyesterett.
Folkerett, sivile tap og kritikk
IDF har blitt anklaget av FN-organer, menneskerettsorganisasjoner og andre for brudd på internasjonal humanitærrett i Gaza, Libanon og på Vestbredden. Anklagene har blant annet omfattet uforholdsmessige angrep, utilstrekkelige forholdsregler, behandling av fanger, ødeleggelse av sivile bygninger og enkelte tilfeller av ulovlig maktbruk.
En FN-kommisjon konkluderte i 2024 med at både israelske myndigheter og palestinske væpnede grupper hadde begått krigsforbrytelser etter 7. oktober 2023.
Israel har avvist flere av de mest vidtrekkende anklagene og har kritisert enkelte FN-organer for politisk slagside, mangelfull tilgang til israelsk bevismateriale og utilstrekkelig vurdering av Hamas' militære virksomhet i tett befolkede områder.
Krigens folkerett krever at alle parter skiller mellom sivile og stridende samt mellom sivile bygninger og militære mål. Et sivilt objekt kan miste sin beskyttelse dersom det faktisk brukes til militære formål. Et angrep er likevel forbudt dersom forventet skade på sivile er uforholdsmessig stor sammenlignet med den konkrete og direkte militære fordelen.
Folkeretten pålegger også den forsvarende parten å treffe gjennomførbare tiltak for å beskytte sivile mot virkningene av angrep.
Hamas og andre palestinske væpnede grupper har plassert våpen, tunneler, kommandoposter og militært personell i eller nær boligområder og annen sivil infrastruktur. Amnesty International har konkludert med at slike plasseringer har utsatt palestinske sivile for fare.
Militær bruk av et sivilt område opphever ikke Israels plikt til å skille mellom mål, vurdere forholdsmessighet og ta praktisk mulige forholdsregler. Den militære bruken er samtidig relevant for vurderingen av hvorfor området ble angrepet og hvilken part som utsatte sivile for risiko.
IDF benytter blant annet telefonvarsler, tekstmeldinger, flygeblader, evakueringsordrer, overvåking og juridisk rådgivning for å redusere sivile tap. Effekten og tilstrekkeligheten av slike tiltak har vært omstridt, særlig når sivile mangler trygge fluktruter eller egnede tilfluktssteder.
IDF opprettet etter krigen i Gaza i 2014 en permanent mekanisme for faktaundersøkelse av uvanlige operative hendelser. Påstander som gir rimelig mistanke om straffbare handlinger, kan etterforskes av militærpolitiet.
Kritikere har hevdet at det israelske systemet etterforsker for få saker, arbeider for langsomt eller i for stor grad bygger på militærets egne opplysninger. Israel viser på sin side til at soldater er blitt etterforsket, tiltalt og dømt, og at både militæradvokaten og høyesterett kan overprøve militære beslutninger.
Påstander om krigsforbrytelser må vurderes konkret. Sivile tap alene avgjør ikke spørsmålet. Den juridiske vurderingen avhenger blant annet av målet, tilgjengelig informasjon på beslutningstidspunktet, forventet sivilt tap, militær fordel og hvilke forholdsregler som var praktisk mulige.
Forsvarsindustri og teknologi
Israel har en betydelig nasjonal forsvarsindustri. Blant de største selskapene er:
Industrien utvikler blant annet luftvern, ubemannede luftfartøy, sensorer, radar, missiler, elektronisk krigføring, pansrede kjøretøy og cyberteknologi.
Ifølge SIPRI var Israel verdens sjuende største eksportør av større konvensjonelle våpensystemer i perioden 2021–2025, med 4,4 prosent av verdensmarkedet.
Israels militære teknologi er blant annet utviklet ut fra behovet for å forsvare et lite og tett befolket land mot raketter, missiler, droner, terrorangrep og større konvensjonelle styrker.
Forsvarsutgifter
Israels forsvarsutgifter har variert kraftig med sikkerhetssituasjonen. De utgjorde en særlig høy andel av økonomien etter krigene i 1967 og 1973.
Ifølge SIPRI brukte Israel anslagsvis 46,5 milliarder amerikanske dollar på militære formål i 2024, tilsvarende 8,8 prosent av BNP. I 2025 ble utgiftene anslått til 48,3 milliarder dollar.
Den høye forsvarsbelastningen må ses i sammenheng med krigen som fulgte angrepet 7. oktober 2023, mobiliseringen av reservestyrker, rakettforsvar og konflikter med iranskstøttede væpnede grupper.
Samarbeidet med USA
Israel er en amerikansk major non-NATO ally. Statusen gir adgang til bestemte former for militært samarbeid, forskning, lagring og materiellanskaffelser, men innebærer ikke en gjensidig forsvarsgaranti slik NATO-medlemskap gjør.
USA og Israel inngikk i 2016 en tiårig avtale om militær støtte for perioden 2019–2028. Avtalen legger opp til årlig amerikansk støtte på 3,8 milliarder dollar, hvorav 3,3 milliarder er militærfinansiering og 500 millioner gjelder missilforsvar, avhengig av Kongressens årlige bevilgninger.
En stor del av støtten brukes til kjøp fra amerikanske forsvarsprodusenter. Samarbeidet omfatter også etterretning, øvelser, forskning og utvikling av Iron Dome, David's Sling og Arrow.
USA er samtidig en viktig våpenleverandør til Israel. Israel har også en omfattende egen forsvarsindustri og eksporterer militært materiell til USA og andre land.
Grader
Forsvarssjefen har graden rav-aluf (generalløytnant). De øvrige offisersgradene er:
Hebraisk grad
Omtrentlig norsk betegnelse
Aluf
Generalmajor
Tat-aluf
Brigadegeneral
Aluf-mishne
Oberst
Sgan-aluf
Oberstløytnant
Rav-seren
Major
Seren
Kaptein
Segen
Løytnant
Segen-mishne
Fenrik
Befals- og mannskapsgradene omfatter blant annet rav-nagad, rav-samal, samal og rav-turai. Gradssystemet og distinksjonene varierer noe mellom landstyrkene, luftforsvaret og sjøforsvaret.
