Itakisme (av gresk gresk ήτα ita [ˈita], i gammelgresk ἦτα ē̂ta [êːtaː], begge navn på bokstaven η) er et begrep innen språkvitenskap som egentlig ble brukt innen gresk språkhistorie til å beskrive prosessen der den rundete uttalen av vokaler og diftonger overgikk til den urundete vokalen i. Når begrepet brukes om nordiske forhold, brukes det gjerne i noe videre forstand, slik at det også omfatter avrundingen (delabialiseringen) av diftongen øy til ei, i tillegg til overgangen fra y til i, eller til og med vokalavrunding mer generelt.
Det moderne gresk (nygreske) talespråket har betydelig færre vokaler enn det gammelgreske, som i motsetning til nygresk hadde både diftonger og skille mellom korte og lange vokaler. Dels er det itakismen som har preget utviklingen, ved at uttalen av de fem fonemene ē (η), ei (ει), u (υ), ȳ (υι), oi (οι) alle er falt sammen med i (ι, ιώτα iota). For diftongenes del skjedde dette i to steg: først overgang til lange vokaler (oi > y, ei > ē), så til i. På engelsk brukes begrepet iotacism om denne prosessen (på gresk ἰωτακισμός iotakismos), fordi resultatet er den uttalen ι alltid har hatt, mens itacism (parallell til det norske begrepet) bare viser til uttaleutviklingen til bokstaven η.
Til tross for radikale endringer i uttalen, brukes de tidligere skrivemåtene ennå, bortsett fra at ῃ (en lang variant av ει som tidlig overgikk til η) har gått ut av bruk og υι er sjeldent brukt.
I nordiske språk er itakismen langt mindre inngripende, og begrenser seg i hovedsak til uttalen av grafemet y som i og diftonger som påvirkes av dette. Dette gjelder det islandske og det færøyske språket som helhet, og flere norske og svenske dialekter.
Itakismen nådde færøysken på begynnelsen av 1300-tallet, og gjorde de gamle y, øy og au til i, oy (uttales «åi») og ey (uttales «æi»). Endringene var gjennomført innen 1600, og utviklingen har gått omtrent slik[s. 80]:
I moderne islandsk uttale har itakismen gjort seg gjeldende ved at y og ý uttales som i og í, og ved at den gamle diftongen ey, tidligere uttalt øy, har gått over til ei. Samtidig har den gamle uttalen blitt overtatt av diftongen au. Tidlige tegn på itakismen kan ses i tekster allerede fra 1200-tallet, der enkelte trykksvake ord som fyrir («for») og yfir («over») i blant kunne skrives firir og ifir. Det er foreslått at de nordvestlige dialektene kan ha opprettholdt skillet mellom i og y i flere århundrer etter at de falt sammen ellers på øya.
Overgangen fra norrøn ǿ/œ (lang ø) til lang æ i tidlig islandsk representerer også avrunding eller dragning mot i, men i dette tilfellet gjenspeiler også skriftspråket uttaleendringen, slik at bokstaven æ er gjennomført i skrift.
I både norsk og svensk er itakisme ikke-standard uttale, men brukes i flere dialekter, der de norrøne y og ey/øy, som i islandsk, har blitt til henholdsvis i og ei/æi: dyr blir dir og køyre (kjøre) blir kæire. Blant de norske områdene som har, eller nylig hadde, itakisme er:
I verket Norske Bygdemål fra 1905 gir den norske språkforskeren Hans Ross en detaljert beskrivelse av fenomenet, som han kaller y-løyse, og dets utbredelse i Norge og Norden. Det fortelles om en noe større utbredelse enn i dag: «Detta lage hev måli heilt ifrå Lærdalsøyri i Sogn framette ferdavegen genom Hallingdal o Krødsherad o Sigdal ut te Soknedal på Ringerike o de øvste av Snarom på Modom; dessforutan i stodeildi av Solør, Vinger o Odal, i sumt av Lesja i NGbr. [Nord-Gudbrandsdal], i Sunndal o fleire av dei innste bygdinne av Nordmøre o Romsdal, i Honndal o Stryn o fl. i Nordfjord». Enkelte områder (Nordfjord og deler av Romsdal) hadde bare itakisme i uttalen av øy, mens andre områder (Nordmøre og andre deler av Romsdal) helst bare hadde det i uttalen av y. Av eksempler fra andre nordiske land gis blant andre kiep i Estland (av köpa) og lika i Dalarna i Sverige (av lycka). Av andre er det også dokumentert itakisme i eksempelvis dialektene i Nordvästerbotten, som Ross for øvrig grupperer sammen med de østnorske (i likhet med dialektene brukt i Finland og Estland).
Med til itakisme regner også Ross overgangen til mer æ-aktig uttale av ø-lyder og å-lyder. Denne er kjent fra flere steder på Østlandet og Trøndelag, blant dem Solør, der bl.a. godt, som i et større område gjerne uttales gøtt, isteden nærmer seg gætt. Fra Selbu i Trøndelag nevnes eksemplene spär (spørre), kjät (kjøtt) og hæi (høy). Avslutningsvis nevnes det flere eksempler på hyperkorreksjon, der opphavlig ei og i «rettes» til øy og y.
I trønderske fosenmål er itakisme kjent fra indre strøk i dalfosenske dialekter, men kan tidligere ha funnes i alle fosenmåla.
Itakisme er enkelte steder, eksempelvis ytre deler av Lærdalen, et trekk som er på veg ut.
Engelsk gjennomførte avrunding av den gammelengelske y-lyden til i (eller e i sørøst) i mellomengelsk periode.