| Jacob Juel | |||
|---|---|---|---|
| Født | 17. juni 1744 Oslo | ||
| Død | 21. apr. 1800 (55 år) | ||
| Beskjeftigelse | Forretningsdrivende, underslag | ||
| Far | Hans Hellesen Juel | ||
| Mor | Else Sophie Dorothea Rasch | ||
| Søsken | Maren Juel Helle Hansen Juel | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Gunnarskogs kyrka | ||
Jacob Juel (født 17. juni 1744, død 21. april 1800) var en norsk-dansk embetsmann og forretningsmann. Jacob Juel ble notorisk ved å begå det største underslag noensinne i Norge.
Jacob Juel var sønn av overhoffrettsassessor og trelasthandler, justisråd Hans Hellesen Juel (1702–65) og Else Sophie Dorothea Rasch (1723–1807), og bror til Helle Hansen Juel (1743-1811), Giertrud Hansdatter Juel (1747-1823) og Maren Hansdatter Juel (1749-1815).
Han giftet seg i Christiania 31.1.1778 med Sophie Dorothea Hersleb (3.1.1751–6.5.1801). De var foreldrene til Jacob Juel (1780-1841), Else Sophia Dorothea Sophie Dorothea Hersleb Neumann (1779-1827), Hans Juel (1781-1851), Elisabeth Maria Juel (1782-1825), Carl Juel (1783-1850) og de skal ha hatt et barn til.
Juel ble zahlkasserer (hovedkasserer i Norge) etter sin svoger Peder Holter. Han ble ansett for å være en av landets rikeste menn og residerte i Christianias flotteste bygård, som senere ble tatt i bruk av Krigsskolen. Etter dagens målestokk ville vi kalt ham en mangemillionær. Han skapte et samrøre mellom statens økonomi og privat økonomi, han kjøpte opp sagbruk, rundt førti store skogs-, jord- og andre eiendommer.
Det meste av pengene investerte han i trelast, og ble Norges nest største trelasteksportør (etter vennen og frimurerbror Bernt Anker. De var begge medlemmer av Den Norske Frimurerorden og tilhørte nærmere bestemt St. Olai Loge i Christiania, som i 1780 skiftet navn til St. Johanneslogen St. Olaus til den hvide Leopard).
Han eide også åtte handelsskip som gikk med trelast, hvorav et som han fikk bygget i Arendal i 1783 var oppkalt etter hans frue, Sophie Dorothea. Det skulle frakte trelast til Nord-Amerika og var det største skipet i Arendal. Arendal var på den tiden den største sjøfartsbyen i Norge.
Juel fikk også laget en pokal ved Nøstetangen Glassverk, den kjente Sophie Dorothea-pokalen som befinner seg på Nasjonalmuseet i Oslo.
I løpet av seks år som zahlkasserer forsynte han seg med 556 000 riksdaler av statskassen, tilsvarende fem og en halv tønner gull, eller halvparten av de norske statsinntektene i ett år, eller 10 % av Danmark-Norges årlige inntekter.
I september 1783 ble underslaget oppdaget av en utsendt revisor fra København, og Jacob Juel satt i husarrest. Da bobestyrer Bernt Anker ble klar over underslagets omfang, ble Jacob Juel overført til Akershus festning. Herfra rømte han i september 1784 ved hjelp av en utro vakt og falske nøkler.
De siste seks årene av sitt liv drev han jernverkene Sälboda, Rexed, Treskog og Fredros i Värmland. Statsledelsen i Norge krevde at svenskene returnerte ham til Norge slik at han kunne få sin straff, men kong Gustav III beskyttet ham.
Søsteren Maren Juel arbeidet aktivt, med støtte fra sin tredje ektemann, for å få broren hjem, men myndighetene i København ga aldri etter for bønnen om amnesti for Jacob Juel.
I Gunnarskog, hvor Juel slo seg ned med kone og barn, var det ikke mange som visste om at han hadde svindlet den norske stat. Han var en aktet politiker, først og fremst innen kirke- og skolesaker, der han drev fram mange forbedringer. Hans gårder blomstret og ble en velsignelse for de fattige bygdene i Västvärmland, og Fredros (hvor han bodde), Sälboda og de andre herregårdene står der ennå.
Danskekongen hadde etter seksten års bobehandling, hvor alt av Jacob Juels eiendom ble solgt, et tap på rundt 200 000 riksdaler.
Per Fallberg har gitt ut boken: Svindlaren – berättelsen om brukspatron Jacob Juel.