Jacques Gaillot

Bakgrunn

Allerede i tenårene hadde Gaillot en lengsel etter å bli prest. Etter gymnasiet påbegynte han sine prestestudier ved seminaret i Langres. Mellom 1957 og 1959 avtjente Gaillot sin obligatoriske verneplikt; han var postert i Algerie under dette lands selvstendighetskrig.^{[trenger referanse]}

I 1960 dro han til Roma for å der fullbyrde sine studier.^{[trenger referanse]}

Prest

Han ble presteviet den 18. mars 1961. Han bedrev fordypende studier i liturgi i Paris, mens han foreleste ved seminaret i Châlons-en-Champagne. Fra 1965 virket han som professor i Reims, og han var ivrig med å gjennomføre Andre Vatikankonsils reformer.^{[trenger referanse]}

Gaillot ble i 1977 til generalvikar for bispedømmet Langres.

Biskop av Évreux

Den 5. mai 1982 ble han utnevnt til biskop av Évreux, og ble bispeviet den 20. juni samme år av biskop Léon Aimé Taverdet av Langres, assistert av biskop Jean-Félix-Albert-Marie Vilnet av Saint-Dié og erkebiskop Joseph Marie Louis Duval av Rouen.^{[trenger referanse]}

Biskop Jacques Gaillot engasjerte seg offentlig for forskjellige personer og tematikker:

• I 1983 støttet han i Évreux i retten en ung mann som hadde nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner.
• På de franske biskopenes årlige bispekonferanse i oktober 1983, var Gaillot én av to biskoper som stemte mot en tekst som handlet om atomvåpen og avskrekking.
• I 1985 sympatiserte han mot det palestinske opprør i områder okkupert av Israel, og møtte den palestinske leder Yassir Arafat i Tunis.
• Han deltok på et ekstraordinært møte i FN om temaet avrustning.
• I juli 1987 besøkte han en ung antiapartheidaktivist fra Évreux som var blitt dømt der til fire års fengsel.
• I november 1988 gikk han på den franske bispekonferanses møte i Lourdes inn for prestevielse av gifte menn.
• I 1988 velsignet han også et homofilt partnerskap i en «velkomstgudstjeneste», etter ønske fra et homofilt par som var i terminalfasen av AIDS.
• I 1989 vedtok den franske bispekonferansen å gi refs til Gaillot etter at han hadde latt seg intervjue av publikasjonen Lui, som var kjent for sitt eksplisitte seksuelle innhold. Han gav også intervjuer til ledende gay-magasiner, og kritiserte sine kolleger i bispekollegiet for ikke å besitte den innsikt som trengtes for å kunne vurdere homofiles og lesbiskes situasjon. Gaillot tilbød seg å tre tilbake, men Vatikanet svarte ikke.
• Henimot slutten av 1989 undertegnet han som en forsonende gest et løfte om «lydighet og «beredvillighet» overfor den pavelige myndighet. En uke etter fremstod Gaillot på fjernsyn og talte om «den interne debatts dårlige kår i Kirken» og uttrykte skuffelse over de uteblevne fremskritt i årene etter Andre Vatikankonsil.
• I oktober 1989 engasjerte han seg på en reise sammen med fredsbevegelsen i Fransk Polynesia for stans av atomvåpenforsøk.
• I desember 1989 var han en av de geistlige som deltok i seremonien da Henri Grégoires levninger ble flyttet til det parisiske Panthéon; Grégoire var konstitusjonell biskop av Blois, og en sentral person i flere faser av den franske revolusjonen.
• I 1991 offentliggjorde han et åpent brev til dem som preker mot krig men lar andre føre dem, der han gikk ut mot Gulfkrigen og mot økonomisk blokade rettet mot Irak.
• Han gjennomførte en treårig bispedømmesynode og skrev et dusin bøker. Boken Coup de gueule contre l’exclusion var en skarp protest mot innvandringslovgivningen som innenriksminister Charles Pasqua hadde tatt initiativet til. Dette ble senere angitt i Vatikanet som en hovedgrunn for at han måtte slutte som biskop av Evreux.

Den 13. januar 1995 ble biskop Gaillot, blant annet etter påtrykk fra den franske regjering, og især fra innenriksminister Charles Pasqua, løst av pave Johannes Paul II fra embedet som biskop av Évreux, og gitt titulærbispedømmet Partenia – dette er et nominelt bispedømme i Algérie som i praksis ikke eksisterer lenger. Til hans avskjedsgudstjeneste i Évreux kom om lag 50 000 katolikker fra hele Frankrike tilreisende med 300 busser og tre ekstratog.

Etter avsettelsen

Fra bisperesidensen i Évreux flyttet Gaillot til en bygning bebodd av husokkupanter i Paris' beryktede Rue du Dragon. Han engasjerte seg utrettelig for hjemløse og for samfunnets utstøtte. Han opprettet en nettside som han kalte Partenia etter sin nye, teoretiske bispestol (titulærbispedømmet Parthenia), der han publiserte informasjon om sine aktiviteter og initiativer. Han kunne nå vie enda mer tid og energi til sitt antikrigsengasjement, og ble av mange betraktet som tilhørende venstrefløyen av den sosialistiske leir.

I 1995 var han en av hovedtalerne på en Call to Action-konferanse i Detroit. Blant andre kontroversielle katolske teologer som holdt taler og seminarer der, var professor Hans Küng og biskop Thomas Gumbleton. Samme år deltok han også i protestene mot de franske atomvåpentestene i Mururoaatollen i Tuamotu-øygruppen i Fransk Polynesia. Gaillot var med en flåte med protestskip; han var selv ombord på Greenpeace-fartøyet Rainbow Warrior. Han ble snart fjernet fra skipet av kommandosoldater fra den franske marinen, fordi Rainbow Warrior hadde trengt inn i eksklusjonssonen, og ble eskortert tilbake til atollen.

To ganger satte andre geistlige en stopper for at Gaillot fikk entre talerstolen i deres bispedømmer. I 2000 forbød pave Johannes Paul II ham fra å delta på en konferanse i Roma om religion og homofile. Kardinal Joachim Meisner av Köln forbød Gaillot fra å stå på scenen under et arrangement på World Youth Day i 2004; han skulle ha holdt en tale i Bonn.

I 2004 møtte biskop Gaillot Maryam Rajavi, en kontroversiell iransk politisk aktivist. Gaillot kritiserte enkelte ekstreme religiøse ledere i Iran, og Rajavi takket ham offentlig for at han støttet og ga mot til den iranske motstandsbevegelsen.

Hjemme i Frankrike ble Gaillot en kjent skikkelse gjennom sitt engasjement i en rekke saker som stod på den politiske dagsordenen.

Den 1. september 2015 fikk Gaillot privataudiens hos pave Frans.