.svg)
Jakobittene (eller jakobittisme; irsk: Seacaibíteachas, skotsk-gælisk: Seumasachas) var den politiske bevegelsen i Storbritannia og Irland som hadde som mål å gjeninnføre den katolske kong Jakob II av England fra huset Stuart og hans etterkommere på tronene i England, Skottland og Irland. Bevegelsen tok sitt navn fra Jacobus, renessanselatin for Iacomus, den opprinnelige latinske formen for James (på nordiske språk hetende Jakob). Tilhengerne gjorde opprør mot den britiske regjeringen ved flere anledninger mellom 1688 og 1746.
Etter at Jakob II ble avsatt i 1688 og erstattet av hans datter Maria II som styrte i fellesskap med sin ektemann og fetter (og nevø av Jakob II), Vilhelm III, levde stuartene i landflyktighet, hovedsakelig i Frankrike, tidvis forsøkte de å gjenerobre tronen med støte fra Frankrike og Spania. De fleste jakobittene var i Skottland, særlig på det skotske høylandet og lavlandet i nordøstlige Skottland, foruten også i Irland og deler av nordlige England, hovedsakelig i Northumberland og Lancashire. Betydelig støtte eksisterte også i Wales og sørvestlige England.
Jakobittene mente at parlamentets inngrep og endring av arverekkefølgen til de engelske og skotske tronene var ulovlige. Katolikkene håpet også på at et konge fra huset Stuart ville avslutte det protestantiske veldet og at Storbritannia igjen ville underordne seg paven og resten av det katolske Europa.
Emblemet til jakobittene var den hvite kokarde. Den hvite roses dag feires den 10. juni, årsdagen for fødselen til James Francis Edward Stuart, «den gamle pretendent», i 1688.
