Jean-Martin Charcot
| Jean-Martin Charcot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. nov. 1825 rue du Faubourg-Poissonnière (tidligere 2. arrondissement i Paris, utsagn støttet av: fødselsregister) | ||
| Død | 16. aug. 1893 (67 år) Montsauche-les-Settons (Nièvre, Den tredje franske republikk) | ||
| Beskjeftigelse | Lege, nevroviter, psykolog, psykiater, nevrolog, tegner, patolog | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Lycée Condorcet Lycée Saint-Louis | ||
| Barn | Jean-Baptiste Charcot Jehanne Charcot | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière de Montmartre | ||
| Medlem av |
| ||
| Utmerkelser | Kommandør av Æreslegionen (1892) Montyon Prize (1853) Offiser av Æreslegionen (1880) Ridder av Æreslegionen (1858) | ||
| Arbeidssted | La Salpêtrière | ||
| Fagfelt | Medisin, nevrologi, psykiatri | ||
| Doktorgrads- studenter | Eugen Bleuler Alfred Binet Édouard Brissaud | ||
| Signatur | |||
 | |||
Jean Martin Charcot (født 29. november 1825 i Paris, død 16. august 1893 i Morvan) var en fransk nevrolog som jobbet ved Salpêtrière-hospitalet i Paris. Sigmund Freud og Alfred Binet studerte begge hos Charcot.
Liv og virke
Charcot arbeidet og underviste ved Salpêtrière-hospitalet i 33 år. Hans ry som instruktør tiltrakk studenter fra hele Europa. I 1882 etablerte han en nevrologisk klinikk ved Salpêtrière, den første av sitt slag i Europa.[trenger referanse]
Han var verdens første professor i nevrologi og regnes av mange som den moderne nevrologis grunnlegger. Han beskrev den kliniske tilstanden sclérose en plaques, i dag kjent som multippel sklerose. Han var også den første til å skrive om amyotrofisk lateralsklerose, astasi, claudicatio intermittens og herpes zoster.[trenger referanse]
Charcot var også beskjeftiget med hypnose. Han trakk paralleller mellom hysteri og hypnose. En person som opplevde hysteri gjennomgikk de samme tilstandene som en person som ble hypnotisert: kramper, raseri, redsel, hukommelsestap. Charcot mente at hypnosen, som hysteriet, skyldtes et svekket nervesystem. Gjennom sine offentlige demonstrasjoner av hypnose på pasienter, beskrev han pasientens symptomer og gjennomførte behandling.[trenger referanse]
Charcot vakte sterke sym- og antipatier blant tidens leger. Mange beundret ham som en dramatisk og sterk lederfigur. Han syntes å ha et magnetisk skuespillertalent somr gjorde at han med sin blotte utstråling kunne utøve en suggestiv makt over mennesker som var mottagelige for hypnose. Av andre er han blitt kritisert for å anvende mennesker som forskningsmateriale.[trenger referanse]
Karakteristisk for Charcot er uttalelsen at «teorier er bra å ha, men de hindrer ikke at fakta eksisterer» - La théorie, c'est bon, mais ça n'empêche pas d'exister.[trenger referanse]
Charcot ble i 1883 medlem av Det franske vitenskapsakademi.
Charcots arbeider blir beskrevet inngående av Axel Munthe i Boken om San Michele. Også i Henri Ellenbergers standardverk Die Entdeckung des Unbewußten: Geschichte und Entwicklung der dynamischen Psychiatrie von den Anfängen bis zu Janet, Freud, Adler und Jung gir en utførlig fremstilling av Charcots virke.[trenger referanse]
Blant Charcots medisinske studenter var Georges Gilles de la Tourette, Joseph Babinski, Gheorghe Marinescu, Pierre Janet og Charles-Joseph Bouchard.[trenger referanse]
Han var far til legen og polarforskeren Jean-Baptiste Charcot.
Referanser
- 1 2 Base biographique, oppført som Jean Martin Charcot, BIU Santé person ID 4116[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 www.academie-medecine.fr, oppført som Jean CHARCOT, National Academy of Medicine (France) member ID 683[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Kunstarkivet, abART person-ID 139109, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Babelio, Babelio forfatter-ID 177719[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Reconstructed vital records of Paris, archives.paris.fr, oppført som Jean Martin Charcot, folio(s) 2/50, inventarnummer 5Mi1 285[Hentet fra Wikidata]
- ↑ gw.geneanet.org[Hentet fra Wikidata]
- ↑ RKDartists, RKD kunstner-ID 380997, besøkt 1. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
- Wanda Bannour: Jean-Martin Charcot et l’hystérie. Paris 1992.
- Hippolyte Bernheim: Hypnotisme et suggestion: Doctrine de la Salpêtrière et doctrine de Nancy. In: Le Temps. 29. Januar 1891.
- Georges Didi-Huberman: Die Erfindung der Hysterie. Die photographische Klinik von Jean-Martin Charcot. Fink, Paderborn 1997, ISBN 3-7705-3148-5 (frz. Erstausgabe 1982).
- Marcel Gauchet, Gladys Swain: Le vrai Charcot: les chemins imprévus de l’inconscient. Paris 1997.
- Georges Guillain: Jean-Martin Charcot (1825–1893). Sa vie, son oeuvre. Paris 1955.
- Arup K. R. Kundu: Charcot in Medical Eponyms. In: The Journal of the Association of Physicians of India (JAPI). Vol. 52 (2004), September, S. 716–718.
- Andreas Mayer: Mikroskopie der Psyche. Die Anfänge der Psychoanalyse im Hypnose-Labor. Göttingen 2002.
- Paul Richer: Études cliniques sur la grande hystérie ou hystéro-épilepsie. Paris 1885.
- Jean Thuillier: Monsieur Charcot de la Salpêtrière. Paris 1993.
- Gilles de la Tourette, Georges Albert Édouard Brutus: Traité clinique et thérapeutique de l’hystérie d’après l’enseignement de la Salpêtrière. Préface de Jean-Martin Charcot. Paris, 1891ff.