Liv og virke
Pasqualini gikk på misjonsskoler i Tianjin og Shanghai, og virket som oversetter for det amerikanske forsvar og for den britiske ambassade før den kommunistiske maktovertagelse av landet i 1949. Etter Hundre blomster-kampanjen i 1957 ble Pasqualini dømt til tolv års fengselsforvaring på grunn av sitt tidlige arbeid for utlendingene - han ble anklaget for «kontrarevolusjonær virksomhet». Han ble løslatt i 1964 etter at Frankrike etablerte diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina. Etter løslatelsen flyttet han til Paris.
I 1973 skrev han (med assistanse fra Rudolph Chelminski) som selvbiografi Prisonnier de Mao (engelsk: Prisoner of Mao). Boken skildret hans fengselsår fra 1957 til 1964, med blant annet en 15 måneders forhørsperiode som munnet i en 700 sider lang tilståelse. Pasqualini fortalte også fra den store kinesiske hungersnød da en arbeidsleirlege advarte ham mot å spise mat som var blitt iblandet sagflis. Han skildret også de daglige kampsesjoner og selvkritikkmøter. I fengselstiden tapte Pasqualini etter det han skriver evnen til selvstendig tenkning, og hans motstand og skepsis vek gradvis plassen for følelse av egen skyld.
«Jeg vil utfordre enhver mann, kinesisk eller ikke, til å holde ut mot dem. Deres mål er ikke så mye å få deg til finne opp ikkeeksisterende forbrytelser, men for å få deg til å akseptere ditt ordinære liv, slik du har lidd det, så råttent og syndig og verdig av straff. »
Jean Pasqualini, Prisonnier de Mao
Pasqualini arbeidet senere i Frankrike som oversetter og faktasjekker for de amerikanske magasinene Newsweek og Life. I 1992 grunnla han menneskerettighetsorganisasjonen Laogai Research Foundation, lokalisert i Washington, D.C., sammen med Harry Wu. Han døde i Paris i 1997.
Frankrike
Kina