| Jean Villot | |||
|---|---|---|---|
| Født | Jean-Marie Hippolyte Villot 11. okt. 1905 Saint-Amant-Tallende | ||
| Død | 9. mars 1979 Vatikanstaten | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest (1930–), diakon (1929–), katolsk biskop (1954–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Det pavelige universitet Sankt Thomas Aquinas | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | Isabella den katolskes orden Storkors av Solordenen Storkors av Republikken Italias fortjenstorden Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1977) | ||
| Våpenskjold | |||
Jean Villot (født 11. oktober 1905 i Saint-Amánt-Tallende i Frankrike, død 9. mars 1979 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var Den hellige stols kardinalstatssekretær fra 1969 og for resten av Pave Paul VIs pontifikat, og deretter under pave Johannes Paul I og pave Johannes Paul II til sin død i 1979.
Jean Villot var det eneste barn av Joseph og Marie (født Laville) Villot. Før han gjorde militærtjeneste til august 1924, studerte han til prest ved seminarer i Riom, Clermont og Lyon. Han ble novise hos maristene den 7. september 1925, men avsluttet dette tre måneder etter.
Han studerte så ved Institut Catholique de Paris og ved det pavelige athenæum «Angelicum» i Roma, der han tok doktorgrader i kanonisk rett og i katolsk teologi i 1934 med et arbeide med emnet Le pape Nicolas II et le décret de 1059 sur l'élection pontificale.
Han ble presteviet i 1930 i Roma, og fortsatte så sine studier frem til 1934. Frem til 1950 hadde han forskjellige akademiske og pastorale stillinger i Frankrike, og han ble så utnevnt til apostolisk protonotar.
Villot ble i september 1954 utnevnt til titulærbiskop av Vinda og hjelpebiskop for Erkebispedømmet Paris. Den 12. oktober samme år ble han bispeviet av kardinal Maurice Feltin, erkebiskop av Paris; medkonsekrerende var erkebiskop Emile Maurice Guerry av Cambrai, og biskop Pierre-Abel-Louis Chappot de la Chanonie av Clermont.
I desember 1959 ble han så titulærerkebiskop av Bosporo, og koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett i erkebispedømmet Lyon.
Etter å ha vært undersekretær for det Andre Vatikankonsil (1962–1964) ble han i januar 1965 erkebiskop av Lyon.
Ved konsistoriet i februar 1965 ble han kreert til kardinalprest.
I 1967 ble han prefekt for Kongregasjonen for konsilet (den nåværende Kongregasjonen for kleresiet), og i 1969 ble han kardinalstatssekretær og president for Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten og Administrasjonen for Den hellige stols patrimonium.
Han ledet konklavet i august 1978 og konklavet i oktober 1978, ettersom han var den høyest rangerte kardinal med stemmerett da dekanus for kardinalkollegiet var over 80 år gammel.
Han døde i Roma 9. mars 1979, og ble gravlagt i sin titularkirke, SS. Trinità al Monte Pincio.
Hans episkopalgenealogi er: