Jozef Tiso

Bakgrunn

Tiso ble født av slovakiske foreldre i daværende Trencsén i kongeriket Ungarn, en del av keiserdømmet Østerrike-Ungarn. Biskopen i Nitra, Imre Bende, tilbød Tiso en mulighet til å studere til prest, og i 1911 tok han eksamen fra Pázmáneum i Wien.

Prest

Hans første prestelige virke var som kapellan i tre menigheter i Slovakia. Etter en kort tid som feltprest ved fronten i første verdenskrig fikk han en stilling ved presteseminaret i Nitra. Tiso var på denne tid også aktiv som lærer og journalist. Hans artikler for lokalavisen skulle senere bli kontroversielle på grunn av sin sterke støtte for den ungarske krigsårsaken. Året 1918–1819 var Tiso redaktør for avisen Nitra (Nyitra i sin ungarske versjon), der han fremførte sine svært antijødiske synspunkter.^{[trenger referanse]} Etter krigen og dobbeltmonarkiets kollaps engasjerte Tiso seg i politikk.

I 1921 ble han monsignor, men dette opphørte å gjelde senere, etter pave Benedikt XVs død. Fra 1921 til 1923 var han sekretær for den nye slovakiske biskopen i Nitra, Karol Kmeťko. I samme periode pådro Tiso seg to fellende dommer for hets, som resulterte i et kort fengselsstraff for nasjonalistisk politisk agitasjon. Kmeťko avskjediget ham som sekretær i 1923, men beholdt ham som professor i teologi. I 1924 forlot han Nitra for å bli sogneprest og deretter dekan av Bánovce nad Bebravou.

Politikk

Mot slutten av 1920-tallet syntes Tiso å være forutbestemt til å bli fader Andrej Hlinkas etterfølger som leder av Det slovakiske folkeparti. Dette partiet, også kalt lúdakene, ble grunnlagt av Hlinka i 1913 og krevde Slovakias autonomi innenfor Tsjekkoslovakia. I 1930-årene var det i stedet strid om Hlinkas arvefølge mellom Tiso og partiets radikalere, i sær med den høyreorienterte Karol Sidor. Vojtech Tuka, en annen rival, sonet på den tiden lang fengselsstraff for landsforræderi. I denne kontekst representerte Tiso - som hadde lagt til side meget av sin anti-jødiske retorikk fra sine tidligere journalistår - partiets moderate fløy. Men han holdt fortsatt fast ved partiets slovakiske separatistiske orientering, med sterk katolisisme og stor mistro til tsjekkisk dominans og sosialisme. Da Hlinka døde i 1938 konsoliderte Tiso kontrollen over ludákpartiet. I møte med Hitler i Berlin fikk Tiso klar beskjed om at Slovakia hadde valget mellom å bli innlemmet i Ungarn eller bli en uavhengig stat.

President

Med støtte fra Nazityskland var Tiso den «frie» slovakiske republikks president mellom 1939 og 1945. Under et møte i Salzburg i juli 1940 strammet Hitler det slovakiske regimet opp fordi Hitler mente det opptrådte for selvstendig. Etter Salzburg-møtet forsøkte Tuka og Mach en radikal nazifisering av Slovakia. I september 1941 innførte de bestemmelser etter mønster av Nürnberglovene og innen mars 1942 hadde de sikret seg den jødiske befolkningens eiendeler. Tiso motsatte seg ytterligere nazifisering landet slik Tuka og Alexander Mach ønsket. Av landets jødiske befolkning på 89 000 ble 58 000 deportert til dødsleirene i Generalguvernementet i samarbeid mellom Tisos regime og Tyskland. Tiso var en kjent antisemitt. Han reddet trolig en del jøder ved å gripe inn og frita enkeltpersoner og deres familie fra deportasjon.

Rettsoppgjør

Etter andre verdenskrigs slutt ble han dømt til døden for krigsforbrytelser og landsforræderi og henrettet ved hengning. Etter at sovjetiske styrker hadde tatt kontroll over Slovakia rømte han til Østerrike og deretter til klosteret i Altötting, Bayern. Amerikanske okkupasjonsmyndigheter arresterte ham 8. juni 1945 og utleverte ham til de restaurerte Tsjekkoslovakia. Rettssaken varte i fire måneder og han ble dømt 15. april 1947 og hengt 18. april.