Liv og virke
Prest
Han tok doktorgraden i teologi og mottok presteordinasjonens sakrament den 26. april 1952 av biskop John Joyce Russell. Deretter arbeidet han som sjelesørger, lærer og generalvikar i Charleston bispedømme frem til 1966.
Hjelpebiskop i Atlanta
Den 9. mars 1966 utnevnte pave Paul VI ham til hjelpebiskop av Atlanta og titulærbiskop av Lugura. Han ble ordinert til biskop den 26. april samme år av erkebiskopen av Atlanta, Paul John Hallinan. Medkonsekrende ar biskopen av Charleston, Ernest Leo Unterkoefler, og rektoren for Pontifical North American College, biskop Francis Frederick Reh.
Bernardin, bare 38 år gammel, ble dermed den yngste biskopen i USA. Ifølge msgr Kenneth Velo, en tidligere assistent for Bernardin og leder av Catholic Church Extension Society, var det i de overveiende baptistiske amerikanske sørstatene at Bernardin ble eksponert for og engasjert i økumenikk.
I 1968 ble han for en tid biskoppelig administrator for det vakante bispedømmet Atlanta. Samme år ble Bernardin generalsekretær for United States Conference of Catholic Bishops, en stilling han hadde til 1972.
I løpet av denne perioden ble Bernardin også tilknyttet fransiskanerne, og ble gitt ordensdrakten i 1972.
Erkebiskop av Cincinnati
Den 21. november 1972 (utnevnelse), med tiltredelse 19. desember, ble Joseph Bernardin erkebiskop av Cincinnati.
Fra 1974 til 1977 var Bernardin president for United States Conference of Catholic Bishops. I 1969 var Bernadin sentral i grunnleggelsen av et av konferansens mest innflytelsesrike og vellykkede programmer, kampanjen mot fattigdom, Campaign for Human Development (CCHD).
I 1981 ble Bernardin leder av NCCB Ad Hoc Committee on War and Peace, opprettet for å utarbeide utjast til hyrdebrev om spredning av kjernevåpen. Dette munnet ut i et omfattende dokument, «The Challenge of Peace: God's Promise and Our Response», som ble publisert i 1983. Det fordømte atomkrig og fastslo at avskrekking med kjernevåpen «[is] not an adequate strategy as a long-term basis for peace; it is a transitional strategy justifiable only in conjunction with resolute determination to pursue arms control and disarmament».
Relatert til hans arbeid med atomvåpenspørsmålene viet Time Magazine en utgave i 19822 en behandling av Bernardin (God and the Bomb).
Bernardin fremmet økumenikk. Mens han var erkebiskop av Cincinnati, engasjerte Bernardin seg i interreligiøs dialog med jøder, presbyterianere, episkopale og lutheranere.
Erkebiskop av Chicago
Etter ti år som metropolitanerkebiskop i Cincinnati ble han erkebiskop av Chicago den 25. august 1982; han ble formelt innsatt i denne rollen av den apostoliske delegat til USA, erkebiskop Pio Laghi. Bernardin fant et erkebispedømme i uorden, prestene var motløse etter årevis med vilkårlig administrasjon og anklager om økonomisk misligheter. «Med sin tålmodige sjarm og vilje til å lytte, vant Bernardin tilbake tilliten til presteskapet og lekfolket.»
I konsistoriet den 2. februar 1983 utnevnte pave Johannes Paul II ham til kardinalprest i kardinalkollegiet med titulærkirken Gesù Divin Lavoratore.
I 1984 startet han Council of Religious Leaders of Metropolitan Chicago, etterfølgergruppen etter Chicago Conference on Religion and Race, og var rådets første president. Under Bernardin opprettet erkebispedømmet Chicago pakter med det episkopale bispedømmet Chicago i 1986 og med Metropolitan Synod of the Evangelical Lutheran Church in America i 1989.
I 1985 opprettet Bernadin en AIDS-arbeidsgruppe for å finne ut hvordan erkebispedømmet best kunne ta vare på de som var rammet av AIDS-krisen.
Bernardin deltok på World Parliament of Religions i Chicago i 1993. I 1995 ledet han en interreligiøs pilegrimsreise til Det hellige land for å møte regjerings- og religionsledere i Israel og Palestina og fremme fred. Bernardin fordømte volden i Libanon, Israel og Nord-Irland og oppfordret den katolske kirken til å bli en «fredskirke».
Kardinal Bernardin deltok i flere generalforsamlinger i bispesynoden på 1980-tallet og var medlem av dens generalsekretariat fra 1994 til 1996.
Bernardin forsøkte å megle mellom fraksjoner i den postkonsiliære kirke. I 1996 startet Bernardin det såkalte Catholic Common Ground Initiative og var en av bidragsyterne til dets grunnlagsdokument «Called to Be Catholic: Church in a Time of Peril,» publisert 12. august 1996.
Bernardin implementerte en policy angående prester anklaget for seksuell trakassering med mindreårige. Han fjernet mer enn 20 prester og opprettet et nytt kontrollpanel for å vurdere anklager, hovedsakelig bestående av lekfolk. Bernardins reformer angående dette spørsmålet fungerte snart som en modell for andre bispedømmer.
Bernardin sa på en pressekonferanse at han selv var blitt anklaget for seksuell trakassering. Tidligere seminarist Stephen Cook hevdet å ha blitt misbrukt av Bernardin og en annen prest på 1970-tallet. Cook droppet imidlertid senere Bernardin fra søksmålet, da han ikke lenger var trygg på at minnene hans, som hadde dukket opp mens han var under hypnose, var nøyaktige. De to forsonet seg senere. I 1995 sa Cook at han hadde stolt på folk som fortalte ham ting som ikke var sanne, «og hevdet at han er helt overbevist om Bernardins uskyld».
Bernardin ble i 2023 (jenge etter sin død) også anklaget for seksuelle overgrep av James Grein, for en hendelse i 1977.
Mer vedvarende kritikk, men ikke alment utbredt, kan illusteres med George Weigel, en katolsk konservativ forfatter som har vært en sterk kritiker av Bernardin og hans innflytelse i den katolske kirke i USA. Weigel anklaget Bernardin for å ha skapt en «Bernardin-maskin» for å utnevne biskoper som dominerte det amerikanske hierarki i flere tiår, og også for å være en forkjemper for en «kulturelt [alt for] imøtekommende katolisisme». Han anså biskop Gerald Frederick Kicanas' nederlag mot erkebiskop Timothy Dolan i biskopenes valg til presidentskapet for United States Conference of Catholic Bishops i november 2010 som «slutten på Bernardin-æraen».
Sykdom og død
I juni 1995 gjennomgikk han sin første operasjon for kreft i bukspyttkjertelen. I slutten av august 1996 ble det kjent at operasjon ikke lenger var mulig og at sykdommen var uhelbredelig. Han overførte den daglige administrasjon av erkebispedømmet til sin generalvikar og hjelpebiskop Raymond Goedert. Bernardin begynte å fokusere meget av sin energi på sjelesorg for de syke, og ble en «uoffisiell kapellan»t gor kreftpasienter i Chicago.
Den 23. september reiste han til Roma for å møte pave Johannes Paul II og besøke Assisi. Under denne reisen planla han sin begravelse. Tilbake i Chicago ordnet han med fremtidig tilsyn og pleie for sin mor som han daglig besøkte på hennes sykehjem, og gjorde disposisjoner for sine personlige eiendeler. Bernardin fikk ordnet med at hans personlige papirer og administrative dokumenter ble brajt fra residens og pastorsenter til erkebispedømmet Chicagos arkiver.
To uker før sin død fullførte han rm nok om livets siste faser, og om sin egen vei mot døden i sætdeleshet: The Gift Of Peace, med hjelp av sin venn og biograf, Eugene C. Kennedy. Rundst denne tid ble han tildelt Presidential Medal of Freedom av president Bill Clinton. Han holdt en større tale, «Seamless Garment of Life», ved Georgetown University, der han mottok en utmerkelse og samtalet med universitetets president fader Leo J. O'Donovan, S.J. Han bød farvel til 800 av geistligheten i Chicago i byens katedral. Mot sluutten av oktober trakk han seg fra all embedsutøvelse, skjønt helt på det siste skrev han brev til USAs høyesterett mot assistert selvmord.
Kardinal Joseph Louis Bernardin døde den 14. november samme år i Chicago og ble gravlagt på Mount Carmel-kirkegården (Hillside). Requiemmessen ble forrettet av hans venn kardinal Roger Mahony, og ved en likvake for prester talte hans venn fader Scott Donahue. The Windy City Gay Chorus sang under Bernardins begravelse, hvilket var etter hans eget ønske.
